MatteusKapittel 6

Det greske ordet δικαιοσύνη (dikaiosynē) er oversatt «rettferdighet». Noen manuskripter har ἐλεημοσύνην (almisse) i stedet. Oversettelsen «utøver deres rettferdighet» gjengir den generelle formuleringen som innleder de tre eksemplene som følger: almisse (v.2–4), bønn (v.5–15) og faste (v.16–18). Alternativt kunne man skrevet «fromhetsutøvelse» eller «gode gjerninger».

Tekstkritisk er det variasjon mellom δικαιοσύνην (rettferdighet), som leses i Sinaiticus og Vaticanus, og ἐλεημοσύνην (almisse), som finnes i noen senere manuskripter. Den førstnevnte lesemåten regnes som den best bevitnet og gir bedre mening som overskrift for hele avsnittet.

«Pass på» gjengir Προσέχετε, som bokstavelig betyr «vær oppmerksomme på» eller «vokt dere for». Hele verset er formet som en generell overskrift med advarsel. Valget «utøver deres rettferdighet» for τὴν δικαιοσύνην ὑμῶν μὴ ποιεῖν dekker det brede betydningsfeltet: rettferdighet her innebærer alle fromhetsgjerninger (almisse, bønn, faste). Alternativet «praktiserer» eller «viser frem» ble vurdert, men «utøver» er mer nøytralt og passer bedre som samlebegrep.

δὲ (de) er en svak konjunksjon som knytter dette avsnittet til det foregående (kap. 5). Mange oversettelser utelater den på norsk fordi den ikke har selvstendig betydning ut over tekstlig sammenheng. Alternativt kunne man åpnet med «Og pass på …» eller «Videre, pass på …», men det ville virket kunstig.

πρὸς τὸ θεαθῆναι αὐτοῖς bruker verbet θεάομαι som er sterkere enn bare «å se» – det innebærer å bli gjenstand for betraktning, nærmest som et skuespill. Formuleringen «for å bli sett av dem» gjengir dette tilstrekkelig, men nyansen av «å bli beundret/betraktet» ligger i bakgrunnen.

Jesu advarsel om å miste μισθὸν (lønn) hos Faderen innleder et lønn-motiv som går gjennom hele kapittel 6. Begrepet reiser teologiske spørsmål: Er frelse nåde eller fortjeneste? I konteksten handler det ikke om å gjøre seg fortjent til frelse, men om at Gud anerkjenner og belønner oppriktig fromhet – motivet for handlingen, ikke handlingen selv, er avgjørende.

Προσέχετε (prosechete) gjengis «Pass på». Verbet betyr bokstavelig «vend oppmerksomheten mot» eller «vokt dere for». Hele verset fungerer som programmatisk overskrift for de tre fromhetshandlingene som følger: almisse (v.2–4), bønn (v.5–15) og faste (v.16–18). «Utøver deres rettferdighet» er valgt som nøytralt samlebegrep for τὴν δικαιοσύνην ὑμῶν μὴ ποιεῖν. Alternativet «praktiserer» ble vurdert, men «utøver» dekker bredere. «Ellers» gjengir εἰ δὲ μή γε, som bokstavelig betyr «men hvis ikke» – en betingelsesformulering som på norsk gjengis mest naturlig med «ellers».

«Blåse i basun» gjengir μὴ σαλπίσῃς (mē salpisēs). Uttrykket er trolig en hyperbol – det finnes ingen kjent jødisk praksis med bokstavelig basunblåsing før almisseutdeling. Oversettelsen beholder det billedlige uttrykket slik det står i originalen.

Det greske ὑποκριταί (hypokritai) betyr opprinnelig «skuespillere» i gresk teater – de som spiller en rolle. Jesus bruker ordet om dem som opptrer religiøst for publikum. I Matteus brukes det konsekvent om falsk fromhet.

Uttrykket ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν bruker ἀπέχω, et teknisk term fra handel som betyr «å ha mottatt full betaling». Det er kjent fra kvitteringer i papyrusdokumenter. Poenget er at den menneskelige æren er alt de får – kvitteringen er skrevet.

«Blåse i basun» gjengir μὴ σαλπίσῃς. Uttrykket er trolig hyperbolsk – ingen kjent jødisk praksis med bokstavelig basunblåsing før almisseutdeling er dokumentert. Oversettelsen beholder billedspråket direkte. «Allerede fått sin lønn» gjengir ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν – det tillagte «allerede» tydeliggjør det perfektive aspektet ved ἀπέχω.

Jesu undervisning om almisser reflekterer en jødisk fromhetskultur der tsedakah (rettferdighet/velgjørenhet) var en sentral plikt. Almisseutdeling skjedde gjerne i synagogen eller ved tempelportene. Kritikken gjelder ikke praksisen, men motivet bak den.

«Når du gir almisse» gjengir Ὅταν ποιῇς ἐλεημοσύνην. Verbet ποιέω (gjøre) med ἐλεημοσύνη er et stående uttrykk for å utøve velgjørenhet. «Gir almisse» er valgt fremfor «utøver barmhjertighet» fordi det er mer konkret og gjenkjennelig på norsk. «For å bli æret» gjengir ὅπως δοξασθῶσιν – verbet δοξάζω betyr egentlig «prise/herliggjøre», men i denne konteksten handler det om menneskers anerkjennelse, derfor «æret».

Uttrykket «la ikke din venstre hånd vite hva din høyre hånd gjør» er en direkte gjengivelse av den greske idiomatiske formuleringen. Det er et billedlig uttrykk for fullstendig hemmeligholdelse – almissen skal gis så diskret at du knapt er bevisst det selv.

Verset gjengir en direkte oversettelse av den greske idiomen. «La ikke din venstre hånd vite hva din høyre hånd gjør» er bevart uten tilpasning fordi bildet er umiddelbart forståelig også på norsk.

Ordspråket om venstre og høyre hånd har blitt et stående uttrykk i mange språk. Den hyperbolske formuleringen understreker at almissen skal gis uten selvbevissthet – det er en indre holdning som kreves, ikke bare ytre diskresjon.

σοῦ δὲ ποιοῦντος ἐλεημοσύνην bruker en genitiv absolutt-konstruksjon, en typisk gresk setningsform som markerer et sceneskifte eller ny betingelse. «Men når du gir almisse» gjengir dette naturlig på norsk med en temporal leddsetning og kontrasterende «men».

Verset gjengir den greske idiomen direkte: μὴ γνώτω ἡ ἀριστερά σου τί ποιεῖ ἡ δεξιά σου. Bildet er umiddelbart forståelig på norsk og beholdes uten tilpasning. σοῦ δὲ ποιοῦντος ἐλεημοσύνην er en genitiv absolutt-konstruksjon som gjengis naturlig med «men når du gir almisse», der «men» markerer kontrasten til hyklernes oppførsel i v.2.

«Almisse» er valgt for ἐλεημοσύνη for å holde terminologien konsistent med v.2–3, som versjonshistorikken viser. En tidligere versjon hadde «gave», men dette var for generelt. Uttrykket ἐν τῷ κρυπτῷ (i det skjulte) gjentas som et nøkkelmotiv i avsnittet.

Noen manuskripter legger til ἐν τῷ φανερῷ (åpenlyst) etter ἀποδώσει σοι – «skal lønne deg åpenlyst». Denne tilføyelsen finnes i Textus Receptus men mangler i de eldste og mest pålitelige manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus). De fleste moderne oversettelser utelater den.

Motivet med det skjulte (ἐν τῷ κρυπτῷ) kontrasterer den synlige fromheten i v.2. Repetisjonen av dette uttrykket skaper en litterær parallellstruktur som gjentas i bønneafsnittet (v.5–6) og fasteafsnittet (v.16–18). Jesus etablerer et mønster: hyklernes offentlige fromhet vs. den ekte, skjulte fromheten som Faderen ser.

ἀποδώσει (apodōsei) er futurum av ἀποδίδωμι, som brukes i handelsspråk om tilbakebetaling av gjeld eller oppgjør. Det understreker at Guds belønning er sikker – ikke vilkårlig, men pålitelig som en kontraktfestet betaling.

«Almisse» gjengir ἐλεημοσύνη konsistent med v.2–3. «I det skjulte» gjengir ἐν τῷ κρυπτῷ, et nøkkelmotiv som gjentas i hele avsnittet. «Kan være» gjengir konjunktiven ᾖ, som uttrykker formål. «Skal lønne deg» gjengir ἀποδώσει σοι – futurum av ἀποδίδωμι, et verb fra handelssfæren som understreker sikkerheten i Guds belønning.

Oversettelsen endrer fra flertall (προσεύχησθε, «dere ber») til entall i v.6, som i originalen. «Skal dere ikke være som hyklerne» gjengir οὐκ ἔσεσθε ὡς, en sterk formaning (futurum med formanende kraft). Φιλοῦσιν er oversatt «elsker» – de liker/foretrekker å be synlig.

Bønn i synagogene var normal praksis, men å bevisst velge gatehjørner (γωνίαις τῶν πλατειῶν) for å bli sett av flest mulig, avslører motivet. Det var vanlig å be stående (ἑστῶτες), og dette kritiseres ikke i seg selv – det er motivasjonen som er problemet.

Overgangen fra flertall (προσεύχησθε, «dere ber») i v.5 til entall (προσεύχῃ, «du ber») i v.6 følger et mønster i hele Bergprekenen: den generelle formaningen gis i flertall, mens den konkrete instruksen individualiseres. Dette gjør appellen personlig.

Det å stå oppreist under bønn (ἑστῶτες) var normalstillingen i jødisk bønn, ikke en kritikkverdig praksis i seg selv. Den jødiske stående bønnen (Amidah, «den stående») vitner om dette. Jesu poeng er altså ikke kroppsstillingen, men at de bevisst velger maksimal synlighet.

Φιλοῦσιν (filousin) fra φιλέω betyr «å elske» eller «å ha kjært». Valget «elsker» i oversettelsen er bevisst sterkere enn et nøytralt «liker» eller «pleier» – det fanger den greske nyansen om at dette er noe hyklerne aktivt foretrekker og finner glede i, ikke bare en vane.

Det greske ταμεῖον (tameion) var opprinnelig et forrådsrom eller skattkammer. I enkle palestinske hus var dette gjerne det eneste rommet som kunne låses. Jesus kontrasterer det mest offentlige stedet (gatehjørnet) med det mest private.

Noen manuskripter legger til ἐν τῷ φανερῷ (åpenlyst) etter ἀποδώσει σοι, som i v.4. Tilføyelsen finnes i Textus Receptus men mangler i de eldste manuskriptene.

«Lønnkammer» gjengir ταμεῖον (tameion), et oppbevaringsrom eller indre rom. Det tradisjonelle norske «lønnkammer» fanger det private aspektet godt. «Lukk døren» gjengir κλείσας τὴν θύραν – en aorist partisipp som uttrykker avsluttet handling før hovedverbet.

Kontrastparet offentlig/skjult er sentralt i Jesu etikk i Bergprekenen. Det handler ikke om at all bønn skal skje i enerom – Jesus selv ba offentlig (Joh 11,41–42; Matt 11,25) – men om at motivet for bønn ikke skal være menneskelig anerkjennelse. Lønnkammeret fungerer som bilde på en indre holdning like mye som en fysisk anvisning.

«Ramse opp tomme ord» gjengir βατταλογήσητε (battalogēsēte). Ordets nøyaktige etymologi er omdiskutert – det kan komme fra Battus (en stamkong kjent for gjentakelser) eller være lydmalende for meningsløs tale. Oversettelsen kombinerer «ramse opp» og «tomme ord» for å dekke både gjentagelsesaspektet og innholdsløsheten. Alternativt: «bruk ikke tomme gjentakelser».

Βατταλογέω er et sjeldent ord (hapax legomenon i NT). Det kombinerer trolig en stamme som imiterer stammende tale (batt-) med λογέω (tale). Πολυλογία (mange ord) i samme vers forsterker poenget: det er mengden ord uten innhold som kritiseres, ikke lang bønn i seg selv.

«Hedningene» (οἱ ἐθνικοί) er her en referanse til ikke-jødisk religiøs praksis der man gjentok gudenavn og formler for å sikre guddommelig oppmerksomhet. Eksempler finnes i 1 Kong 18:26 (Baal-profetene) og i gresk-romersk religiøs praksis.

«Ramse opp tomme ord» gjengir βατταλογήσητε – et sjeldent ord med omdiskutert etymologi. Oversettelsen kombinerer gjentagelsesaspektet («ramse opp») med innholdsløsheten («tomme ord»). «De tror de blir bønnhørt» gjengir δοκοῦσιν ὅτι εἰσακουσθήσονται – der passivformen av εἰσακούω signaliserer guddommelig bønnhørelse.

«Vær ikke som dem» gjengir μὴ ὁμοιωθῆτε αὐτοῖς (bli ikke gjort lik dem). Formuleringen er kortfattet og direkte. «For deres Far vet hva dere trenger» gjengir poenget om at bønn ikke handler om å informere Gud, men om relasjon.

«Vær ikke som dem» gjengir μὴ ὁμοιωθῆτε αὐτοῖς – bokstavelig «bli ikke gjort lik dem», en aorist konjunktiv med prohibitiv kraft. «Før dere ber ham om det» gjengir πρὸ τοῦ ὑμᾶς αἰτῆσαι αὐτόν, der infinitivkonstruksjonen med πρό uttrykker tidspunkt. Formuleringen er kortfattet og naturlig på norsk.

Jesu utsagn om at Faderen allerede vet hva disiplene trenger, reiser spørsmålet om bønnens funksjon. Teologisk forstås dette ikke som at bønn er overflødig, men at den er relasjonell. Bønn handler om tillit og hengivelse, ikke om å overbringe informasjon til Gud. Jfr. Rom 8:26–27 der Ånden ber for oss.

«Slik skal dere da be» gjengir Οὕτως οὖν προσεύχεσθε ὑμεῖς – Jesus gir en modell for bønn, ikke nødvendigvis en ordrett formel. «Vår Far i himmelen» er den tradisjonelle norske gjengivelsen av Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Merk at det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk bruker entall.

Fadervår (Pater noster) er den mest kjente kristne bønnen og brukes i liturgien i praktisk talt alle kristne tradisjoner. I Den norske kirke brukes den i hovedgudstjenesten, dåp, nattverd og tidebønner. Den har hatt en fast norsk form i flere hundre år, og oversettelsen følger den liturgiske tradisjonen nært.

Tiltalen «Far» (Πάτερ) for Gud var uvanlig i jødisk bønn. Selv om Gud kalles far i GT (Jes 63:16; 64:7), var direkte tiltale som «Vår Far» sjelden. Jesus gjør dette til normalen for sine disipler, noe som uttrykker en ny nærhet i gudsrelasjonen.

ἁγιασθήτω bruker passivum divinum – en passivform der Gud er den underforståtte agenten. Bønnen ber altså egentlig Gud om å hellige sitt eget navn, dvs. å åpenbare sin hellighet i verden. Paralleller finnes i Esek 36:23: «Jeg vil hellige mitt store navn.»

«Vår Far i himmelen» gjengir Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk tradisjon bruker entall. «La ditt navn holdes hellig» gjengir ἁγιασθήτω τὸ ὄνομά σου, en aorist imperativ passiv. «Holdes hellig» er valgt for naturlig norsk fremfor det mer arkaiske «helliges». Passivformen (passivum divinum) antyder at det er Gud selv som til syvende og sist helliger sitt eget navn.

«La ditt rike komme» gjengir ἐλθέτω ἡ βασιλεία σου – en bønn om at Guds herredømme skal bli fullt virkeliggjort. «La din vilje skje» gjengir γενηθήτω τὸ θέλημά σου. Strukturen «som i himmelen, så også på jorden» er en tradisjonell gjengivelse av ὡς ἐν οὐρανῷ καὶ ἐπὶ γῆς. Det er omdiskutert om denne frasen hører til alle tre bønnene (navn, rike, vilje) eller bare den siste.

Det er en pågående teologisk debatt om βασιλεία (rike/kongedømme) skal forstås som Guds nåværende herredømme som bryter inn i verden, eller som et fremtidig eskatologisk rike. De fleste forskere mener begge aspekter er til stede: «allerede, men ennå ikke».

Grammatisk kan frasen «som i himmelen, så også på jorden» knyttes kun til den tredje bønnen (din vilje skje) eller til alle tre bønnene (navn, rike, vilje). Flere kirkefedre, inkludert Johannes Chrysostomos, knyttet den til alle tre. Moderne eksegeter er delt, men strukturen med tre parallelle aorist imperativer taler for at kvalifikasjonen gjelder den siste bønnen spesielt.

«Daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον τὸν ἐπιούσιον. Ordet ἐπιούσιος er et av de mest omdiskuterte ordene i NT – det forekommer nesten utelukkende her (og i Luk 11:3). Mulige betydninger: (1) «det som trengs for dagen» (fra ἐπί + οὐσία), (2) «for den kommende dag» (fra ἐπί + ἰέναι), (3) «oversubstansielt/overnaturlig» (Hieronymus: supersubstantialis). «Daglige» følger den vanligste fortolkningen og den norske liturgiske tradisjonen.

Ordet ἐπιούσιος er så sjeldent at Origenes (185–254) mente det var oppfunnet av evangelistene. Det finnes muligens i ett papyrusfragment fra 500-tallet som en regnskapspost, men dette er omdiskutert. Det er i praksis et hapax legomenon i gresk litteratur.

Imperativformen δός (gi) er en aorist imperativ, som uttrykker en enkel, direkte bønn. «I dag» (σήμερον) understreker det daglige avhengighetsforholdet til Gud. Strukturen med det foranstilte objektet (τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον) gir emfase til brødet – det er dette spesielle brødet vi ber om.

I jødisk tradisjon ble det daglige brødet knyttet til mannaen i ørkenen (2 Mos 16), der israelittene fikk nok mat for én dag om gangen. Bønnen om daglig brød gjenspeiler denne tilliten til Guds daglige forsørgelse.

«Gi oss i dag vårt daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον δὸς ἡμῖν σήμερον. Ordstillingen er tilpasset norsk – grunnteksten setter brødet (objektet) først for emfase. «Daglige» gjengir ἐπιούσιον, et svært sjeldent ord med omstridt betydning, men dette er den tradisjonelle og liturgisk innarbeidede gjengivelsen.

«Skyld» gjengir ὀφειλήματα (gjeld/det man skylder). Lukas bruker ἁμαρτίας (synder) i sin parallell (Luk 11:4). Matteus beholder den mer konkrete gjeldsterminologien. «Har forlatt» gjengir aorist ἀφήκαμεν, som indikerer en allerede utført handling. Tidligere versjon brukte presens «forlater», men ble rettet til fortid i tråd med grunnteksten.

Den arameiske bakgrunnen for ὀφειλήματα er חובא (ḥovā), som betyr både «gjeld» og «synd» på arameisk. Bønnen bruker dermed et dagligdags økonomisk bilde (gjeld) som metafor for synd. Dette viser den jødiske pedagogiske tradisjonen med å lære gjennom konkrete bilder.

Forholdet mellom Guds tilgivelse og vår tilgivelse av andre er teologisk utfordrende. Aoristformen (ἀφήκαμεν, «har forlatt») kan tyde på at menneskets tilgivelse er en forutsetning, men de fleste teologer tolker dette som at tilgivelse er en gjensidig bevegelse – den som har erfart Guds tilgivelse, tilgir andre (jf. v.14–15 og Matt 18:21–35).

Oversettelsen bruker «skyld» (ental) for ὀφειλήματα (flertall, «gjeldsposter»). Dette følger norsk liturgisk tradisjon fra Fadervår-bønnen, der «vår skyld» er den innarbeidede formuleringen. Flertallet i grunnteksten peker på de mange konkrete «gjeldsposter» vi har overfor Gud.

«Forlat oss vår skyld» gjengir ἄφες ἡμῖν τὰ ὀφειλήματα ἡμῶν. Norsk bruker entall «skyld» for det greske flertallet ὀφειλήματα, i tråd med liturgisk tradisjon. «Slik vi også har forlatt» gjengir ὡς καὶ ἡμεῖς ἀφήκαμεν, der aoristformen ble bevisst gjengitt med «har forlatt» (perfektum) fremfor presens «forlater», da grunnteksten beskriver en allerede utført handling.

«Led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν. Denne formuleringen er teologisk utfordrende – ber vi Gud om ikke å friste oss? Πειρασμός kan bety både «fristelse» og «prøvelse». «Fri oss» gjengir ῥῦσαι (befri/redd), valgt fremfor «frels» (σῴζω) som har bredere betydning. «Det onde» gjengir τοῦ πονηροῦ, som grammatisk kan være hankjønn («den onde», dvs. djevelen) eller intetkjønn («det onde»). Norsk tradisjon bruker intetkjønn.

Τοῦ πονηροῦ er grammatisk tvetydig: det kan være maskulin genitiv (den onde = Satan) eller nøytrum genitiv (det onde generelt). Kirkefedre var delt – Origenes og Chrysostomos foretrakk maskulin, mens den latinske tradisjonen (a malo) lot det stå åpent. Begge tolkninger er teologisk legitime.

Mange manuskripter (inkludert de som ligger bak Textus Receptus) legger til doksologien: ὅτι σοῦ ἐστιν ἡ βασιλεία καὶ ἡ δύναμις καὶ ἡ δόξα εἰς τοὺς αἰῶνας. ἀμήν («For riket er ditt, og makten og æren, i evighet. Amen.»). Denne mangler i de eldste manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus) og ble trolig lagt til fra liturgisk bruk, inspirert av 1 Krøn 29:11–13. De fleste kritiske utgaver utelater den fra bibelteksten.

Doksologien «For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen» brukes liturgisk i de fleste kirkesamfunn, selv om den ikke regnes som del av Matteus' originaltekst. I katolsk tradisjon tilføyes den av presten etter en tilleggsbønn (embolisme), mens protestantiske kirker oftest ber den som del av bønnen.

Oversettelsen «led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν direkte. Konjunktivformen med μή uttrykker en negativ bønn. Alternativet «bring oss ikke» eller «la oss ikke komme i fristelse» har blitt foreslått i moderne revisjoner (f.eks. pave Frans foreslo endring i 2017), men den tradisjonelle gjengivelsen er beholdt her da den er tro mot grunntekstens ordlyd.

Pave Frans godkjente i 2019 en endring av den italienske oversettelsen fra «non ci indurre in tentazione» (led oss ikke inn i fristelse) til «non abbandonarci alla tentazione» (la oss ikke falle i fristelse), med begrunnelsen at Gud ikke frister mennesker (jf. Jak 1:13). Den franske oversettelsen ble tilsvarende endret i 2017. Den norske oversettelsen beholder den tradisjonelle ordlyden.

Flere tidlige manuskripter (bl.a. Didaché 8:2, ca. 100 e.Kr.) vitner om at en doksologi ble knyttet til bønnen allerede svært tidlig i kristen bruk, noe som viser at Fadervår raskt ble et sentralt element i kristen liturgisk praksis.

«Overtredelser» gjengir παραπτώματα (feiltrinn/fall ved siden av). Oversettelsen bruker «tilgi» for ἀφῆτε/ἀφήσει, som bokstavelig betyr «la gå/slippe fri». Versene 14–15 fungerer som Jesu egen kommentar til Fadervårs femte bønn (v.12).

Oversettelsen gjengir ἀφῆτε med «tilgir» (nåtid) og ἀφήσει med «skal tilgi» (futurum), som gjenspeiler den greske kondisjonalkonstruksjonen (ἐάν + konjunktiv i protasis, futurum indikativ i apodosis). «Overtredelser» er valgt for παραπτώματα fremfor det mer generelle «synder» (ἁμαρτίαι). Legg merke til at Matteus bruker παραπτώματα i v.14–15 mens han bruker ὀφειλήματα i v.12 – ulike nyanser av samme tema.

Παράπτωμα er sammensatt av παρά (ved siden av) og πίπτω (falle) – altså et «feiltrinn» eller «å falle ved siden av veien». Det har en litt annen nyanse enn ὀφειλήματα (gjeld) i v.12 og ἁμαρτία (å bomme på målet). De ulike ordene belyser ulike aspekter av synd.

Versene 14–15 er Jesu utleggelse av Fadervårs femte bønn (v.12). Mens v.12 bruker ὀφειλήματα (gjeld), bruker Jesus her παραπτώματα (feiltrinn). Vekslingen mellom ordene viser at det dreier seg om samme realitet – synd – belyst fra ulike vinkler. Betingelseskonstruksjonen (ἐάν + konjunktiv) antyder ikke at tilgivelsen er «fortjent», men at tilgivelsesviljen er et kjennetegn på dem som har mottatt Guds nåde (jf. Matt 18:21–35).

Oversettelsen gjengir ἀφῆτε med «tilgir» (presens) og ἀφήσει med «skal tilgi» (futurum), noe som gjenspeiler den greske kondisjonalkonstruksjonen ἐάν + konjunktiv i protasis og futurum indikativ i apodosis. «Overtredelser» er valgt for παραπτώματα, som understreker aspektet av feiltrinn/sidespor, i stedet for det bredere «synder». Formuleringen «deres himmelske Far» gjengir ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος med naturlig norsk ordstilling der adjektivet plasseres foran substantivet.

Versene 14–15 utgjør Jesu utleggelse av Fadervårs femte bønn (v.12). Der v.12 bruker ὀφειλήματα (gjeld, skyld), bruker Jesus her παραπτώματα (feiltrinn). Betingelseskonstruksjonen antyder ikke at tilgivelsen er «fortjent» av oss, men at tilgivelsesviljen er et kjennetegn ved dem som selv har mottatt Guds nåde (jf. lignelsen om den ubarmhjertige tjener, Matt 18:21–35).

Oversettelsen legger til «deres overtredelser» som objekt etter «menneskene» for å tydeliggjøre hva som tilgis, parallelt med v.14. Grunnteksten utelater dette i noen manuskripter, mens andre har det med. Tilføyelsen gjør setningen mer fullstendig på norsk.

Oversettelsen legger til bestemt artikkel «menneskene» (τοῖς ἀνθρώποις) i tråd med grunnteksten, der den bestemte artikkelen peker tilbake på de samme menneskene som i v.14. I siste del av verset beholder oversettelsen «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν), som finnes i noen manuskripter men mangler i andre.

Noen viktige manuskripter (bl.a. Sinaiticus' opprinnelige hånd) utelater τὰ παραπτώματα αὐτῶν etter τοῖς ἀνθρώποις, mens det legges til i mange andre vitner. Tilsvarende har noen manuskripter τὰ παραπτώματα ὑμῶν på slutten, mens andre utelater det. NA28/UBS5 inkluderer begge, men med viss tekstkritisk usikkerhet.

Oversettelsen legger til «menneskene» med bestemt form, som gjenspeiler den greske bestemte artikkelen τοῖς ἀνθρώποις og peker tilbake til v.14. Siste ledd «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν) tydeliggjør at det nå er disiplenes egne overtredelser det handler om. Kontrasten mellom «menneskene» og «dere» drives av parallellismen med v.14.

Oversettelsen gjengir τοῖς ἀνθρώποις med «menneskene» (bestemt form), som gjenspeiler den greske bestemte artikkelen og knytter tilbake til v.14. I siste ledd beholdes «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν) – her refererer «deres» til tilhørerne (dere), ikke til menneskene. Kontrasten mellom andres overtredelser (v.14) og ens egne overtredelser (v.15) er sentral for passasjens logikk. Nåværende versjon utelater objekt etter «menneskene» og lar konteksten fylle inn, noe som er en bevisst forenkling etter flere revisjonsrunder.

Oversettelsen gjengir den negative betingelsen ἐὰν δὲ μὴ ἀφῆτε med «Men dersom dere ikke tilgir». Objektet τοῖς ἀνθρώποις gjengis med «menneskene» (bestemt form, som i grunnteksten). Etter flere revisjonsrunder er det bevisst valgt å utelate et eksplisitt objekt etter «menneskene» (slik som «deres overtredelser»), og la konteksten fra v.14 fylle inn. I siste ledd beholdes «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν), der «deres» refererer til tilhørerne.

«Gå rundt med mørkt ansikt» gjengir σκυθρωποί (med dyster mine). «Gjør ansiktet ukjennelig» gjengir ἀφανίζουσιν τὰ πρόσωπα αὐτῶν – bokstavelig «gjør ansiktene sine usynlige/uskjønnbare», trolig ved å smøre aske i ansiktet eller unnlate å vaske seg. Det er et ordspill mellom ἀφανίζουσιν (gjøre usynlig) og φανῶσιν (vise seg): de gjør seg usynlige for å bli synlige.

Faste var en viktig fromhetspraksis i jødedommen. Fariseerne fastet to ganger i uken (Luk 18:12), vanligvis mandag og torsdag. Under faste unnlot man å vaske seg og salve hodet, og noen strødde aske i håret for å vise sin ydmykhet for Gud.

«Gå rundt med mørkt ansikt» gjengir σκυθρωποί fritt men treffende. Grunntekstens ordstilling μὴ γίνεσθε ὡς οἱ ὑποκριταὶ σκυθρωποί (bli ikke som hyklerne dystre) er komprimert og oversettelsen deler opp for lesbarhet. «De har allerede fått sin lønn» gjengir ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν. Verbet ἀπέχω var et teknisk kvitteringsuttrykk: «mottatt fullt ut».

Ἀπέχω er godt attestert fra forretningspapyri som et teknisk begrep for kvittering – «betalt i sin helhet». Når Jesus bruker dette ordet, sier han i realiteten at hyklernes konto er oppgjort: den menneskelige beundringen de fikk, var hele betalingen. Det finnes ingen gjenstående «utbetaling» fra Gud.

Oversettelsen deler opp den greske periodens komprimerte struktur i flere setninger for bedre lesbarhet på norsk. «Gå rundt med mørkt ansikt» er en fri men treffende gjengivelse av σκυθρωποί (dystre). «Gjør ansiktet ukjennelig» gjengir ἀφανίζουσιν τὰ πρόσωπα – bokstavelig «gjør ansiktene usynlige». «De har allerede fått sin lønn» gjengir ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν der ἀπέχω er et teknisk kvitteringsuttrykk fra antikke forretningsdokumenter.

Σκυθρωπός er beslektet med σκυθρός (mørk, dyster) og ὤψ (ansikt) – altså bokstavelig «mørkt-ansiktet». Ordet forekommer i NT kun her og i Luk 24:17, der de to Emmaus-vandrerne beskrives som dystre.

Oversettelsen deler den greske perioden i tre kortere setninger for lesbarhetens skyld. «Gå rundt med mørkt ansikt» er en fri men treffende gjengivelse av σκυθρωποί. «Gjør ansiktet ukjennelig» gjengir ἀφανίζουσιν τὰ πρόσωπα αὐτῶν. Formuleringen «for å vise mennesker at de faster» gjengir ὅπως φανῶσιν τοῖς ἀνθρώποις νηστεύοντες – ordstillingen er tilpasset norsk. «De har allerede fått sin lønn» gjengir ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν, der «allerede» er en tolkende tilføyelse som tydeliggjør aspektet i det greske presensverbet.

Oversettelsen deler den komprimerte greske perioden i tre setninger for bedre lesbarhet. «Gå rundt med mørkt ansikt» gjengir σκυθρωποί fritt men treffende. «Gjør ansiktet ukjennelig» gjengir ἀφανίζουσιν τὰ πρόσωπα αὐτῶν. «For å vise mennesker at de faster» gjengir ὅπως φανῶσιν τοῖς ἀνθρώποις νηστεύοντες. «Allerede» i siste setning er en tolkende tilføyelse som fremhever aspektet i ἀπέχουσιν.

Det greske ordspillet mellom ἀφανίζουσιν (gjøre usynlig/ukjennelig) og φανῶσιν (bli synlige/vise seg) er umulig å gjenskape direkte på norsk. Ironien er skarp: de gjør seg usynlige (ustelte) nettopp for å bli synlige (lagt merke til).

Faste var en sentral fromhetspraksis i jødedommen. Fariseerne fastet to ganger i uken (Luk 18:12), vanligvis mandag og torsdag. Det var vanlig å unnlate å vaske seg og salve hodet, og noen strødde aske i håret. Jesus avviser ikke fasten som praksis, men den ytre motivasjonen – å bli sett av mennesker.

Ἀπέχω er godt attestert i antikke forretningspapyri som et teknisk kvitteringsuttrykk – «mottatt fullt ut, betalt i sin helhet». Når Jesus bruker dette uttrykket, sier han at hyklernes konto er oppgjort: den menneskelige beundringen var hele betalingen. Det finnes ingen ytterligere «utbetaling» fra Gud.

«Salv hodet ditt og vask ansiktet» gjengir ἄλειψαί σου τὴν κεφαλὴν καὶ τὸ πρόσωπόν σου νίψαι. Å salve hodet med olje og vaske ansiktet var del av normal daglig hygiene – poenget er at man skal se normal ut, ikke vise frem sin faste.

Oversettelsen følger den greske ordstillingen nært: σὺ δὲ νηστεύων (men du som faster) ἄλειψαι σου τὴν κεφαλήν (salv ditt hode) καὶ τὸ πρόσωπόν σου νίψαι (og vask ditt ansikt). «Salv» er valgt som gjenkjennelig norsk imperativ av «salve» – alternativt kunne man brukt «smør olje på», men «salv» er kortere og mer tradisjonelt. Verset er en ufullstendig setning som fortsetter i v.18.

Ἀλείφω (å salve/smøre) brukes om daglig hygiene med olivenolje, til forskjell fra χρίω som brukes om den rituelle/messianske salvingen. Poenget er hverdagslig grooming, ikke en religiøs handling.

Oversettelsen gjengir de to imperativene ἄλειψαι og νίψαι direkte med «salv» og «vask». Verset er syntaktisk en ufullstendig setning (protasis) som fullføres i v.18, noe oversettelsen bevarer. «Salv» er valgt som kortere og mer tradisjonelt enn «smør olje på».

Oversettelsen gjengir de greske imperativene ἄλειψαι og νίψαι med «salv» og «vask». Verset er en ufullstendig setning (protasis) som fullføres i v.18, og dette er bevisst bevart i oversettelsen med komma på slutten. «Salv» ble valgt fremfor «smør olje på» for korthetens skyld og fordi det er tradisjonelt gjenkjennelig i bibelspråk.

Oversettelsen gjengir de to greske imperativene ἄλειψαι (salv) og νίψαι (vask) direkte. Verset er syntaktisk ufullstendig og fullføres i v.18 – dette er bevisst bevart med komma til slutt. «Salv» er valgt fremfor «smør olje på» for korthets skyld og fordi det er tradisjonelt gjenkjennelig i bibelspråk.

Overgangen fra flertall i v.16 (ὑμῖν, «dere») til entall i v.17 (σύ, «du») er påfallende. Jesus tiltaler nå den enkelte tilhører direkte. Kontrasten mellom hyklernes gruppeadferd og den enkeltes personlige fromhetspraksis understrekes gjennom dette tallskiftet.

Overgangen fra flertall (ὅταν νηστεύητε i v.16) til entall (σύ i v.17) er retorisk virkningsfull. Jesus henvender seg nå direkte til den enkelte lytter, noe som gjør formaningen personlig og forpliktende.

Ἀλείφω (å salve/smøre) brukes om dagligdags hygiene med olivenolje, til forskjell fra χρίω som brukes om rituell og messiansk salving. Distinksjonen er viktig: Jesus oppfordrer ikke til en religiøs handling, men til vanlig kroppsstell.

Å salve hodet med olje og vaske ansiktet var del av normal daglig hygiene i det første århundrets Palestina. Under faste lot man gjerne være å stelle seg for å vise omverdenen sin fromhet. Jesu poeng er at man skal se helt normal ut – fasten er mellom den enkelte og Gud.

«I det skjulte» gjengir her ἐν τῷ κρυφαίῳ (i stedet for ἐν τῷ κρυπτῷ som i v.4 og 6). Forskjellen er minimal – begge betyr «i det skjulte/forborgne». Oversettelsen bruker konsekvent «i det skjulte» for begge.

Oversettelsen gjengir τῷ πατρί σου τῷ ἐν τῷ κρυφαίῳ med «din Far som er i det skjulte». «Bare» er lagt til i oversettelsen for å forsterke kontrasten mellom mennesker og Gud – det er underforstått i den greske ἀλλά-konstruksjonen (men), men gjøres eksplisitt for klarhet. «Skal lønne deg» gjengir ἀποδώσει σοι (futurum av ἀποδίδωμι, «gi tilbake/betale tilbake»).

Noen manuskripter (bl.a. Codex Bezae og Textus Receptus-tradisjonen) legger til ἐν τῷ φανερῷ (åpenlyst) etter ἀποδώσει σοι: «skal lønne deg åpenlyst». De eldste og beste manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus) mangler dette tillegget. Det er trolig en sekundær tilføyelse for å skape en tydeligere kontrast mellom det skjulte og det åpenbare.

Forholdet mellom «din Far som er i det skjulte» og «din Far som ser i det skjulte» har vært teologisk diskutert. Noen fortolkere forstår κρυφαίῳ som at Gud selv er skjult (Deus absconditus), andre at Gud ser det som skjer i det skjulte. Jesu poeng er uansett at den genuine fromhetshandlingen er rettet mot Gud alene, ikke mot et menneskelig publikum.

Oversettelsen gjengir ὅπως μὴ φανῇς τοῖς ἀνθρώποις νηστεύων med «så du ikke viser mennesker at du faster». Ordet «bare» er lagt til for å eksplisittere eksklusiviteten i ἀλλά-konstruksjonen. ἀποδώσει σοι er gjengitt «skal lønne deg», der futurumsformen er beholdt. κρυφαίῳ er gjengitt «det skjulte» konsekvent med resten av kapittelet, til tross for at det her er κρυφαῖος mens v.4 og v.6 bruker κρυπτός – nyansene er minimale.

Forholdet mellom «din Far som er i det skjulte» (τῷ πατρί σου τῷ ἐν τῷ κρυφαίῳ) og «din Far som ser i det skjulte» (ὁ βλέπων ἐν τῷ κρυφαίῳ) har vært teologisk diskutert. Noen fortolkere forstår den første frasen som at Gud selv er skjult (Deus absconditus), andre at Gud befinner seg der det skjulte skjer. Uansett tolkning er Jesu poeng at genuin fromhet rettes mot Gud alene, ikke mot menneskers blikk.

Matt 6:16–18 om faste leses tradisjonelt på askeonsdag i mange kirkesamfunn, sammen med v.1–6 og v.19–21. Passasjen danner grunnlaget for den kristne fastetradisjonens vektlegging av indre holdning fremfor ytre demonstrasjon.

«Møll og rust tærer» gjengir σὴς καὶ βρῶσις ἀφανίζει. Σής er møll, men βρῶσις betyr egentlig «fortæring/eten» – det kan referere til rust, råte, mark eller annen nedbryting. «Rust» er den tradisjonelle gjengivelsen. «Bryter inn» gjengir διορύσσουσιν, som bokstavelig betyr «graver seg gjennom» – husene hadde leirmursvegger som tyver kunne grave gjennom.

Palestinske hus var ofte bygget av soltørkede murstein (adobe). Tyver kunne bokstavelig grave seg gjennom veggen (διορύσσω) for å komme inn, i stedet for å bryte opp en dør. Skatter i hjemmet var sårbare for både naturlig forfall og tyveri.

«Samle dere ikke skatter» gjengir μὴ θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυρούς – det er en figura etymologica (θησαυρίζω + θησαυρός, samle skatter/skatter). Denne retoriske figuren forsterker budskapet. «Tærer» er valgt som felles verb for både møll og rust, selv om grunnteksten har det bredere ἀφανίζει (gjør usynlig/ødelegger) som også ble brukt i v.16 om hyklernes ansikter – et bevisst ordspill hos Matteus.

Det er bemerkelsesverdig at Matteus bruker verbet ἀφανίζω tre ganger i dette kapittelet: i v.16 om hyklerne som «gjør ansiktene sine ukjennelige», og her i v.19 om møll og rust som «gjør skattene usynlige». Ordspillet skaper en forbindelse: hykleri og forgjengelige skatter har det til felles at de «forsvinner» – det ytre og det materielle er like forgjengelig.

«Samle dere ikke skatter» gjengir den retoriske figuren θησαυρίζετε θησαυρούς (figura etymologica). «Møll og rust tærer» gjengir σὴς καὶ βρῶσις ἀφανίζει, der «rust» er en tradisjonell men ikke sikker tolkning av βρῶσις (egentlig «fortæring»). «Bryter inn» gjengir διορύσσουσιν, som bokstavelig betyr «graver gjennom», men «bryter inn» er mer idiomatisk på norsk.

Jesu formaning om jordiske skatter må forstås i lys av den eskatologiske forventningen i Bergprekenen. Spørsmålet er om Jesus forbyr all eiendom eller kun en eiendomsbesittende holdning. Tidlig monastisk tradisjon tolket dette bokstavelig som et kall til fattigdom, mens reformatorene generelt forstod det som en formaning om hjertets prioritering (jf. v.21: «der skatten din er, der vil også hjertet ditt være»).

Oversettelsen «Samle dere ikke skatter» gjengir μὴ θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυρούς. Forbudsformen med μή + imperativ presens brukes her, noe som på gresk kan bety «slutt med å samle» (at handlingen allerede pågår) eller «gjør det ikke til vane å samle». Verbet «tærer» er valgt for å dekke ἀφανίζει (bokstavelig «gjør usynlig/ødelegger»), og «bryter inn» gjengir διορύσσουσιν idiomatisk, selv om det bokstavelig betyr «graver seg gjennom».

«Samle dere ikke skatter» gjengir θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυρούς, en retorisk figur (figura etymologica) der verb og substantiv har samme rot. «Tærer» dekker det bredere ἀφανίζει (bokstavelig «gjør usynlig/ødelegger»), og «bryter inn» gjengir διορύσσουσιν idiomatisk – det greske verbet betyr egentlig «graver seg gjennom», men «bryter inn» er mer naturlig på norsk.

Matteus bruker verbet ἀφανίζω tre ganger i kapittel 6: i v.16 om hyklerne som «vansteller ansiktene sine», og i v.19–20 om møll og rust som «ødelegger/gjør usynlig» jordiske skatter. Ordspillet knytter de to perikopene sammen tematisk: hykleri og materialisme er begge former for det forgjengelige.

Palestinske hus i det første århundre var ofte bygget av soltørkede leirmurstein. Tyver kunne bokstavelig «grave seg gjennom» (διορύσσω) veggen for å komme inn. Kostbarheter ble oppbevart hjemme, da det ikke fantes banker i moderne forstand. Både naturlig forfall (møll i tekstiler, korrosjon av metaller) og tyveri var reelle trusler mot akkumulert rikdom.

Verset er en positiv parallell til v.19. «Skatter i himmelen» gjengir θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ. I jødisk tradisjon var «skatter i himmelen» et kjent begrep for gode gjerningers belønning hos Gud (jf. Tobit 4:9; 4 Esra 7:77). Oversettelsen speiler v.19 nøyaktig i struktur med «verken… eller» for οὔτε… οὔτε.

Verbet θησαυρίζετε ("samle skatter") bruker imperativ presens, som kan antyde en vedvarende handling: "fortsett å samle" eller "gjør det til en vane å samle". Det greske βρῶσις oversettes her med «rust», men ordet betyr egentlig «det å spise/gnage» og kan referere til ulike former for ødeleggelse – insekter, korrosjon eller forråtnelse. «Rust» er en tolkende oversettelse som fungerer godt som kontrast til «møll».

Imperativformen θησαυρίζετε er presens, noe som antyder en vedvarende, vanemessig handling: «fortsett å samle» eller «gjør det til praksis å samle». Denne nyansen går nødvendigvis tapt i den norske oversettelsen.

Verset speiler v.19 nøyaktig i struktur, noe oversettelsen bevisst gjenspeiler. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε, og hele den parallelle oppbygningen er bevart. «Skatter i himmelen» (θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ) er et idiomatisk uttrykk som ble forstått i jødisk tradisjon som belønning hos Gud for rettferdige handlinger.

Verset er den positive parallellen til v.19. Oversettelsen speiler bevisst strukturen i v.19 for å gjengi den retoriske symmetrien i grunnteksten. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε. «Skatter i himmelen» (θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ) er beholdt som fast uttrykk; alternativt kunne man skrevet «skatter i Guds rike», men det ville være mer tolkende enn grunnteksten.

I tidlig jødisk tradisjon var «skatter i himmelen» et velkjent begrep for de gode gjerningenes belønning hos Gud (jf. Tobit 4,9; Sirach 29,11; 4 Esra 7,77). Jesus bruker altså et kjent motiv, men gir det en radikalisert betydning i konteksten av Bergprekenen: det handler ikke bare om å supplere jordiske skatter med himmelske, men om et grunnleggende valg av lojalitet (jf. v.24).

Verset er den positive parallellen til v.19 og speiler bevisst dets struktur. «Samle dere skatter i himmelen» gjengir θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε. Det greske βρῶσις betyr egentlig «det å spise/gnage» og kan referere til korrosjon, forråtnelse eller insektangrep – «rust» er en tolkende men velfungerende oversettelse som danner god kontrast til «møll». Alternativet «ødeleggelse» ville vært bredere men vagere.

Verset er den positive parallellen til v.19, og oversettelsen speiler bevisst dets struktur. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε. «Skatter i himmelen» (θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ) er beholdt som fast uttrykk fra jødisk tradisjon. Imperativ presens θησαυρίζετε kan antyde en vedvarende handling: «gjør det til en vane å samle».

«Der skatten din er, der vil også hjertet ditt være» gjengir nøyaktig grunnteksten. Noen manuskripter har «deres» (flertall ὑμῶν) i stedet for «din» (entall σου). Oversettelsen følger entallsformen som finnes i flertallet av viktige manuskripter.

Det er en tekstkritisk variant mellom σου (din, entall) og ὑμῶν (deres, flertall). Sinaiticus og Vaticanus har σου, mens noen manuskripter har ὑμῶν. Entallsformen gjør budskapet mer personlig og direkte.

Verset fungerer som en sentens eller et ordspråk som oppsummerer avsnittet om skatter (v.19–20). Lignende tanker finnes i rabbinsk litteratur og i gresk-romersk filosofi. Hjertet (καρδία) er i bibelsk tenkning sentrum for vilje, tanke og hengivenhet – ikke bare følelser.

Verset er en gnomisk sentens – en tidløs sannhet uttrykt som ordspråk. Grammatisk brukes futurum ἔσται («vil være») om hjertet, mens presens ἐστιν brukes om skatten. Dette antyder at hjertets plassering følger etter skattens – ikke omvendt. Oversettelsen gjengir dette korrekt med «er» og «vil være».

Oversettelsen følger grunnteksten tett. Entallsformen «din» (σου) er valgt fremfor «deres» (ὑμῶν) basert på de best bevitnte manuskriptene. Skiftet fra flertall (v.19–20) til entall gjør budskapet personlig og direkte.

Oversettelsen gjengir grunnteksten tett og nøyaktig. «For» gjengir γάρ, som knytter verset kausalt til det foregående om skatter i himmelen (v.19–20). Entallsformen «din» (σου) følger de best bevitnte manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus). Tempusvekslingen mellom presens «er» (ἐστιν) og futurum «vil være» (ἔσται) er gjengitt korrekt og markerer at hjertets plassering følger etter skattens.

Oversettelsen gjengir grunnteksten nøyaktig. «For» gjengir γάρ, som knytter verset kausalt til v.19–20. Tempusvekslingen mellom presens «er» (ἐστιν) og futurum «vil være» (ἔσται) er korrekt gjengitt. Entallsformen «din» (σου) følger de best bevitnte manuskriptene.

«Øyet er kroppens lampe» gjengir Ὁ λύχνος τοῦ σώματός ἐστιν ὁ ὀφθαλμός. «Klart» gjengir ἁπλοῦς, som ble valgt fremfor «friskt» (se versjonshistorikk). Ordet har konnotasjoner av enkelhet, gavmildhet og oppriktighet – i jødisk tradisjon refererer «godt øye» (עין טובה) til gavmildhet. Sammenhengen med v.19–21 (skatter) og v.24 (Mammon) støtter denne tolkningen.

Det greske λύχνος betyr en oljelampe, den primære lyskilden i et palestinsk hjem på Jesu tid. Metaforen bygger på at hele husets belysning avhenger av lampens tilstand – på samme måte avhenger hele kroppens tilstand av øyets kvalitet.

Det greske ἁπλοῦς har et bredt semantisk felt: «enkel, oppriktig, gavmild, ren». I LXX brukes det om helhjertetthet og oppriktighet overfor Gud (jf. 1 Krøn 29:17). Den jødiske forestillingen om «godt øye» (עין טובה) som uttrykk for gavmildhet er sentral her. Motsetningen til πονηρός i v.23 bekrefter denne etiske betydningen fremfor en rent fysisk.

Konteksten med v.19–21 (skatter) og v.24 (Mammon) gjør at øye-metaforen får en økonomisk-etisk dimensjon: Det handler ikke primært om fysisk syn, men om hvordan mennesket orienterer seg mot rikdom og gavmildhet. I rabbinsk etikk er «godt øye» knyttet til sjenerøsitet (Pirke Avot 2:9).

«Klart» gjengir ἁπλοῦς, som har et rikt meningsfelt: enkelt, oppriktig, gavmild. Valget ble gjort bevisst for å fange den etiske dimensjonen i kontrast til πονηρός (ond) i v.23. «Fylt av lys» gjengir φωτεινόν, som betyr «lysende, full av lys» – en litt utvidende men treffende gjengivelse.

«Klart» gjengir ἁπλοῦς, et ord med et rikt meningsfelt som inkluderer enkelhet, oppriktighet og gavmildhet. Valget «klart» ble gjort bevisst for å fange den etiske dimensjonen, i kontrast til πονηρός (ond) i v.23. «Friskt» ble forkastet fordi det antyder fysisk syn snarere enn moralsk karakter. «Fylt av lys» er en lett utvidende men treffende gjengivelse av φωτεινόν (lysende, full av lys).

«Klart» gjengir ἁπλοῦς, som ble valgt bevisst for å fange den etiske dimensjonen av ordet (enkelhet, oppriktighet, gavmildhet) i kontrast til πονηρός i v.23. Det tidligere valget «friskt» ble forkastet fordi det antyder fysisk syn snarere enn moralsk karakter. «Fylt av lys» er en lett utvidende men treffende gjengivelse av φωτεινόν.

Metaforen om øyet som kroppens lampe fungerer som en overgang mellom skattebildet (v.19–21) og advarselen mot å tjene to herrer (v.24). I rabbinsk tradisjon betyr «godt øye» (עין טובה) gavmildhet, mens «ondt øye» (עין רעה) betyr gjerrighet (Pirke Avot 2:9; 5:13). Hele avsnittet handler dermed om forholdet til penger og eiendeler.

«Ondt» gjengir πονηρός, som ble valgt fremfor «sykt» (se versjonshistorikk). I jødisk tradisjon betyr «ondt øye» (עין רעה) misunnelse og gjerrighet. Setningen «hvor dypt er ikke da mørket» gjengir τὸ σκότος πόσον – bokstavelig «mørket, hvor stort!». Oversettelsen tolker dette som et retorisk utrop.

Metaforen om øyet som kroppens lampe bygger på den antikke forestillingen om at øyet sender ut lys (emisjonsteori for syn), snarere enn at det mottar lys. Et «ondt» øye slipper ikke lys inn, og kroppen forblir i mørke. Denne forståelsen var utbredt i antikken (Platon, Empedokles).

Den retoriske avslutningen τὸ σκότος πόσον er grammatisk komprimert og kan tolkes som enten et utrop («hvor stort er ikke mørket!») eller et retorisk spørsmål. Oversettelsen «hvor dypt er ikke da mørket!» legger til «dypt» for å forsterke det norske uttrykket, mens grunnteksten har πόσον («hvor mye/stort»). Dette er en tolkende gjengivelse som fungerer godt retorisk.

Kontrasten mellom φῶς (lys) og σκότος (mørke) er gjennomgående i Matteus og i johanneisk teologi. Her brukes den om moralsk og åndelig tilstand. Tanken om at selve lyskilden i mennesket kan bli til mørke, representerer en radikal advarsel: Selv ens evne til å se og forstå kan bli korrumpert.

Uttrykket τὸ φῶς τὸ ἐν σοί («lyset i deg») er paradoksalt: Det som skulle være lys, kan selv bli mørke. Denne doble artikkelen (τὸ φῶς τὸ ἐν σοί) fremhever og spesifiserer lyset – det er nettopp det lyset som er i deg. Konstruksjonen understreker det personlige og alvorlige.

«Ondt» gjengir πονηρός og fanger den etiske dimensjonen i kontrast til ἁπλοῦς i v.22. «Hvor dypt er ikke da mørket» gjengir τὸ σκότος πόσον med tolkende tillegg av «dypt» – grunnteksten har bare πόσον («hvor mye/stort»). Uttrykket er gjengitt som et retorisk utrop med utropstegn.

«Ondt» gjengir πονηρός og fanger den etiske og moralske dimensjonen, i tråd med jødisk tradisjon der «ondt øye» (עין רעה) betyr misunnelse og gjerrighet. «Sykt» ble forkastet da det mister denne teologiske poenget. Avslutningen «hvor dypt er ikke da mørket!» gjengir τὸ σκότος πόσον med et tolkende tillegg av «dypt» – grunnteksten har bare πόσον (hvor mye/stort). Dette er en retorisk forsterkning som fungerer godt på norsk.

Det er verdt å merke seg at den antikke synsteorien (emisjonsteorien) forsto øyet som en lyskilde som sender ut stråler, ikke som et mottakerorganer. Dette gjør metaforen enda sterkere: Hvis selve lyskilden i deg – din evne til å se og bedømme – er blitt mørke, da er tilstanden total og uten redning. Kontrasten φῶς/σκότος er fundamental i bibelsk teologi.

«Tjene» gjengir δουλεύειν, som betyr å være slave for. Det er sterkere enn bare å arbeide for noen – det innebærer fullstendig hengivenhet. «Mammon» (μαμωνᾶ) er beholdt som egennavn i oversettelsen, da det er et etablert begrep. Alternativt: «rikdom» eller «penger».

Μαμωνᾶς er et arameisk lånord (ממונא, māmōnā) som betyr «rikdom/eiendom/det man stoler på». Ordet kan etymologisk være relatert til roten אמן (aman, «stole på»), noe som gir en ironisk undertone: Mammon er det man setter sin tillit til i stedet for Gud. I senere jødisk og kristen tradisjon ble Mammon personifisert som en demon.

Ordet δουλεύειν refererer til slaveri, ikke ansettelsesforhold. I den gresk-romerske verden kunne en slave bare ha én eier – delt eierskap var juridisk mulig men praktisk umulig å tjene begge lojalt. Jesu utsagn har dermed en sosial realisme hans tilhørere umiddelbart ville gjenkjenne.

Strukturen i verset er kiastisk: hate–elske / holde seg til–forakte. De to parene beskriver ikke to ulike scenarier, men to sider av samme valg. δουλεύειν (å være slave) brukes to ganger – først generelt og deretter spesifikt om Gud og Mammon – noe som gjør overgangen fra prinsipp til anvendelse tydelig.

Personifiseringen av Mammon ved å sette det parallelt med Gud (θεῷ… μαμωνᾷ) er bemerkelsesverdig: Rikdommen fremstilles som en rival guddom som krever total hengivenhet. Dette gjenspeiles i oversettelsen ved at «Mammon» skrives med stor forbokstav, som et egennavn.

Oversettelsen bruker «tjene» for δουλεύειν, som egentlig betyr «å være slave for». «Tjene» er det etablerte norske bibelordet og fungerer godt, men leseren bør vite at det greske ordet innebærer total underkastelse, ikke bare tjeneste. «Mammon» (μαμωνᾷ) beholdes som egennavn med stor forbokstav fordi det er et etablert låneord i norsk bibeltradisjon. Alternativ: «rikdom» eller «penger». Strukturen «enten … eller» gjengir ἢ … ἢ og er idiomatisk norsk.

«Tjene» gjengir δουλεύειν, som egentlig betyr «å være slave for» – et sterkere uttrykk enn norsk «tjene» umiddelbart formidler. «Enten … eller» gjengir den doble ἢ … ἢ-konstruksjonen idiomatisk. «Mammon» beholdes uoversatt med stor forbokstav, noe som markerer personifiseringen av rikdom som en rivaliserende guddom. Alternativet «rikdom» eller «penger» ville mistet denne retoriske effekten.

Verset fungerer som klimaks i hele avsnittet v.19–24. Fra skatter (v.19–20) via hjertets orientering (v.21) og øyets tilstand (v.22–23) kulminerer undervisningen i et absolutt valg mellom Gud og Mammon. Den kiastiske strukturen (hate–elske / holde seg til–forakte) understreker at det ikke finnes noen mellomposisjon. Lukas 16:13 har en nesten identisk parallell.

«Livet» gjengir ψυχή, som kan bety «sjel», «liv» eller «selv». Her brukes det om det fysiske livets opprettholdelse (mat), i kontrast til σῶμα (kroppen, klær). Oversettelsen bruker tankestrekene for å klargjøre den apposisjonelle strukturen: «hva dere skal spise» forklarer hva bekymringen for livet handler om. Retorisk spørsmål avslutter verset.

Det greske ψυχή er et av de mest komplekse ordene i NT. Her brukes det ikke i filosofisk betydning («den udødelige sjelen»), men i hebraisk forstand som נֶפֶשׁ (nefesh) – hele det levende mennesket med dets behov. Oversettelsen «livet» fanger denne betydningen godt og unngår misforståelsen at Jesus snakker om sjelens frelse.

Jesu undervisning om bekymring (μεριμνᾶτε) må forstås i konteksten av fattige bønder og dagarbeidere i Galilea, som virkelig levde fra hånd til munn. Det er ikke en formaning mot planlegging, men mot den angstfylte bekymringen som viser manglende tillit til Gud.

μεριμνᾶτε (å bekymre seg) er ikke det samme som å planlegge eller arbeide. Verbet innebærer en angstfull, distraherende bekymring som splitter sinnet (jf. ordets mulige etymologiske tilknytning til μερίζω, «å dele»). Forbudet rettes mot bekymringens grep om mennesket, ikke mot ansvarlig livsførsel.

I den liturgiske tradisjonen leses dette avsnittet (Matt 6:25–34) ofte på 15. søndag etter trefoldighet i den lutherske perikopeordningen. Teksten har også en sentral plass i retreatsammenhenger og i åndelig veiledning om tillit til Guds omsorg.

Oversettelsen bruker tankestreker for å tydeliggjøre den apposisjonelle strukturen i grunnteksten, der «hva dere skal spise» utdyper «for livet» og «hva dere skal kle dere med» utdyper «for kroppen». ψυχή er gjengitt med «livet» fremfor «sjelen» fordi konteksten handler om fysiske behov. Det retoriske spørsmålet til slutt gjengir οὐχί-konstruksjonen som forventer bekreftende svar.

Oversettelsen gjengir ψυχή med «livet» fremfor «sjelen» fordi konteksten handler om fysiske behov (mat og klær). Tankestrekene er brukt for å tydeliggjøre den apposisjonelle strukturen der «hva dere skal spise» utdyper «for livet» og «hva dere skal kle dere med» utdyper «for kroppen». Det retoriske spørsmålet gjengir οὐχί-konstruksjonen som forventer bekreftende svar. Alternativet med komma i stedet for tankestreker er også mulig (se versjonshistorikk), men tankestrekene gir bedre visuell klarhet.

«Se på» gjengir ἐμβλέψατε (se nøye på/betrakt). «Fuglene under himmelen» gjengir τὰ πετεινὰ τοῦ οὐρανοῦ – et semittisk uttrykk for ville fugler. «Gir dem mat» ble valgt etter to revisjoner (se versjonshistorikk) som den mest naturlige norske formuleringen for τρέφει. «Er ikke dere mye mer verdt enn dem» gjengir οὐχ ὑμεῖς μᾶλλον διαφέρετε αὐτῶν – bokstavelig «skiller dere dere ikke mer fra dem?»

Argumentet a fortiori (קל וחומר, qal wa-ḥomer, «fra det lette til det tunge») er en klassisk rabbinsk argumentasjonsform: Hvis Gud sørger for fuglene, som ikke arbeider, hvor mye mer vil han da sørge for mennesker, som er skapt i hans bilde?

Uttrykket τὰ πετεινὰ τοῦ οὐρανοῦ (fuglene under himmelen) gjenspeiler hebraisk עוֹף הַשָּׁמַיִם. Her betyr οὐρανός «himmelen» i betydningen «himmelhvelvingen/luften» – altså fuglene som flyr under himmelen – ikke det himmelske riket. Samme ord οὐράνιος brukes om Faderen (ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος), men da i betydningen «den som er i himmelen». Denne dobbelte bruken av himmel-ordstammen skaper en elegant forbindelse i grunnteksten.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Se de allerede opprettede oversettelsesnotatene om ordvalg og struktur.

Etter to revisjoner ble «gir dem mat» valgt som den mest naturlige norske gjengivelsen av τρέφει. «Fuglene under himmelen» gjengir det semittiske uttrykket τὰ πετεινὰ τοῦ οὐρανοῦ. «Er ikke dere mye mer verdt enn dem?» er en idiomatisk gjengivelse av det retoriske spørsmålet οὐχ ὑμεῖς μᾶλλον διαφέρετε αὐτῶν, som bokstavelig betyr «skiller dere dere ikke mer fra dem?»

I gresk-romersk kultur var kornlagre (ἀποθῆκαι) sentrale for jordbrukssamfunnet. Trippelformuleringen «sår ikke, høster ikke, samler ikke i lader» dekker hele jordbrukssyklusen fra såing via innhøsting til lagring, og poengterer at fuglene er helt utenfor det menneskelige produksjonssystemet – likevel sørger Gud for dem.

Det greske ordet ἡλικίαν (hēlikian) kan bety både «levetid/alder» og «høyde/kroppslengde». Sammen med måleenheten πῆχυν (pēchyn, «alen», ca. 45 cm) gir «høyde» mest mening, siden en alen er et lengdemål. Konteksten med kropp og klær (v. 25, 28) støtter også denne tolkningen. Noen oversettelser velger likevel «levetid», der poenget blir at man ikke kan legge til selv en liten stund. Oversettelsen «én eneste alen» gjengir det greske πῆχυν ἕνα og forsterker det retoriske poenget: ikke engang dette lille kan dere oppnå ved bekymring.

Ordet πῆχυς (pēchys) betyr bokstavelig «underarm» og brukes som et lengdemål tilsvarende avstanden fra albue til fingerspiss, ca. 45 cm (en alen). Som mål på livslengde ville «én alen» vært en svært kort tidsperiode, men brukt om høyde gir det et komisk bilde: å bekymre seg for å bli 45 cm høyere.

Oversettelsen gjengir τίς δὲ ἐξ ὑμῶν μεριμνῶν som «Hvem av dere kan med all sin bekymring». Uttrykket «med all sin bekymring» er en fortolkende utvidelse av det greske partisippet μεριμνῶν (merimnōn, «som bekymrer seg»). Det gjør den retoriske kraften tydeligere på norsk: bekymring har ingen praktisk effekt. Valget av «høyden sin» (etterstilt possessiv) fremfor «sin høyde» reflekterer en bevisst tilpasning til naturlig moderne norsk bokmål. Se også de øvrige fotnotene for diskusjonen om ἡλικίαν og πῆχυν.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Se de allerede opprettede oversettelsesnotatene om ἡλικίαν, πῆχυν og strukturelle valg.

ἡλικίαν er gjengitt med «høyden» (ikke «livslengden»), fordi måleenheten πῆχυν (alen, ca. 45 cm) er et lengdemål. «Med all sin bekymring» er en fortolkende utvidelse av partisippet μεριμνῶν for å tydeliggjøre det retoriske poenget. «Én eneste alen» forsterker det greske πῆχυν ἕνα. «Høyden sin» med etterstilt possessiv er valgt for naturlig moderne bokmål.

Dobbeltbetydningen av ἡλικία (levetid eller høyde) har skapt en lang tolkningshistorie. Kirkefedre som Hieronymus tolket det som høyde, mens andre foretrakk levetid. Lukas 12:25–26 har den parallelle teksten der Jesus legger til «det minste» (ἐλάχιστον), noe som kan passe begge tolkninger – enten en liten økning i høyde, eller en kort forlengelse av livet.

Jesu retoriske spørsmål her er en del av det samme qal wa-ḥomer-argumentet (fra det mindre til det større) som preger hele avsnittet: Hvis dere ikke engang kan gjøre noe så lite som å legge en alen til høyden, hvorfor da bekymre dere for større ting? Poenget er ikke at høyde er uviktig, men at bekymring er maktesløs.

Oversettelsen «Legg merke til» gjengir det greske καταμάθετε (katamathete), som er sterkere enn det vanlige «se på» – det betyr «studer nøye, observer grundig». «Liljene på marken» oversetter τὰ κρίνα τοῦ ἀγροῦ. Det greske κρίνα kan referere til ulike ville blomster, ikke nødvendigvis det vi kaller liljer. «Spinner» gjengir νήθουσιν (nēthousin), som refererer til å spinne tråd – en viktig del av tekstilproduksjonen i antikken.

Det greske verbet καταμανθάνω (katamanthanō) er sammensatt av κατά (grundig) og μανθάνω (lære). Det innebærer ikke bare å se, men å trekke en lærdom av det man observerer. Dette er den eneste forekomsten av dette verbet i Det nye testamente.

Identiteten til τὰ κρίνα (ta krina, «liljene») er omdiskutert. Forslag inkluderer hvite liljer (Lilium candidum), anemoner, valmuer eller ville blomster generelt. Markens blomster i Galilea var kjent for sine sterke farger, noe som gjør sammenligningen med Salomos prakt spesielt treffende.

Verset er strukturert i tre ledd på norsk: et retorisk spørsmål, en oppfordring og en observasjon. Det greske καταμάθετε gjengis med «Legg merke til» – et bevisst valg for å fange den grundige observasjonen verbet innebærer, selv om det ikke fullt ut gjengir den lærende dimensjonen i κατα-μανθάνω. Utropstegnet etter «hvordan de vokser!» markerer den beundrende tonen i den greske teksten. De to vernektingene οὐ κοπιῶσιν οὐδὲ νήθουσιν gjengis parallelt som «De arbeider ikke og spinner ikke», der «arbeider» er en generell gjengivelse av κοπιάω (slite, streve).

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Se de allerede opprettede oversettelsesnotatene.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig, inkludert valget av «Legg merke til» for καταμάθετε, gjengivelsen av κρίνα som «liljene» og struktureringen av verset på norsk.

«I all sin prakt» gjengir ἐν πάσῃ τῇ δόξῃ αὐτοῦ (en pasē tē doxē autou). Det greske δόξα (doxa) betyr grunnleggende «herlighet» eller «ære», men i konteksten av Salomos kongelige utstyr er «prakt» en treffende gjengivelse. «Var kledd som» oversetter περιεβάλετο ὡς – verbet περιβάλλω betyr bokstavelig «kaste rundt» og brukes om å ikle seg klær. «Selv ikke» er lagt til for å forsterke det retoriske poenget i οὐδέ, som uttrykker «ikke engang».

Salomo var kjent i jødisk tradisjon for sin enorme rikdom og prakt (1 Kong 10:4–7, 23). Dronningen av Saba ble overveldet av det hun så. Jesu poeng er at selv den mest praktfulle menneskelige prakt ikke kan måle seg med Guds enkle skaperverk.

«Men jeg sier dere» gjengir λέγω δὲ ὑμῖν, en høytidelig innledningsformel Jesus bruker for å understreke autoritet. Partikkelen δέ markerer en overgang som her gjengis med «Men», noe som skaper en kontrast mellom liljenes enkelhet og Salomos storhet. «Var kledd som en av dem» følger det greske ὡς ἓν τούτων nøyaktig, der ἕν er nøytrum og refererer til en enkelt blomst.

Verbet περιβάλλω (periballō) brukes ofte i Septuaginta og NT om kongelig eller festlig bekledning (jf. Åp 3:5; 4:4). Det at dette verbet brukes om både Salomo og liljene skaper en subtil kobling: Gud «ikler» liljene på samme måte som en konge ikler seg – men Guds bekledning overgår selv den kongelige.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Se de allerede opprettede oversettelsesnotatene.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig, inkludert gjengivelsen av δόξα som «prakt», tilføyelsen av «Selv ikke» for οὐδέ, og den høytidelige innledningsformelen λέγω δὲ ὑμῖν.

Oversettelsen omstrukturerer den greske betingelsessetningen for bedre norsk flyt. Gresk har en εἰ δέ-konstruksjon (betingelse: «men hvis»), som her gjengis med «Når ... skal han ikke da». «Så fint» er en fortolkende tilføyelse for å tydeliggjøre οὕτως ἀμφιέννυσιν («kler slik»), der «slik» peker tilbake til den praktfulle bekledningen i v. 29. «Dere lite troende» gjengir det sammensatte greske ὀλιγόπιστοι (oligopistoi) direkte.

Det greske ὀλιγόπιστοι (oligopistoi) er et sammensatt ord av ὀλίγος (liten) og πίστις (tro). Det er nesten unikt for Matteusevangeliet i NT (Matt 6:30; 8:26; 14:31; 16:8, pluss Luk 12:28). Det betyr ikke «vantro» men «lite troende» – troen er til stede, men for svak.

κλίβανος (klibanos) var en leirovn brukt til baking av brød. Tørt gress og ville blomster ble brukt som brensel i områder med lite tilgang på ved. At blomstene hadde så kort levetid – fra markens prakt til ovnens ild – gjør Guds omsorg for dem enda mer bemerkelsesverdig.

Oversettelsen omstrukturerer den greske kondisjonalsetningen (εἰ δέ ... οὐ πολλῷ μᾶλλον ὑμᾶς) fra en betinget logikk til «Når ... skal han ikke da», som er mer naturlig norsk retorikk. Tilføyelsen «så fint» tolker οὕτως (slik) i lys av konteksten i v. 29 og gjør poenget eksplisitt. Tankestreker rundt det parentetiske innskuddet «det som står i dag og kastes i ovnen i morgen» ble valgt for å lette muntlig lesning.

Argumentasjonsformen er et qal wa-chomer (hebraisk: קל וחומר), «fra det mindre til det større» – en klassisk rabbinsk slutningsform. Hvis Gud bryr seg om gresset som har minimal verdi og kort levetid, hvor mye mer vil han da ta seg av mennesker? Denne argumentasjonsformen er godt kjent fra rabbinsk tradisjon og viser Jesu forankring i jødisk læremetode.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig, inkludert omstruktureringen av den greske betingelsessetningen, tilføyelsen av «så fint» og bruken av tankestreker.

Verbet ἀμφιέννυμι (amfiennymi, «kle, ikle») forekommer kun tre ganger i NT (Matt 6:30; 11:8; Luk 7:25 / 12:28). Det er et mer poetisk og høytidelig ord enn det vanlige ἐνδύω, noe som understreker det kunstferdige i Guds «bekledning» av blomstene.

Varianten med σήμερον ὄντα («som er/står i dag») er godt bevitnet i de fleste tidlige manuskripter. Noen sene vitner utelater σήμερον, men dette har svak attestasjon og anses som sekundært.

Oversettelsen gjengir μὴ μεριμνήσητε som «Vær ikke bekymret» (imperativ), som er naturlig norsk og fanger den greske aorist konjunktiv med prohibitiv μή. De tre spørsmålene «Hva skal vi spise/drikke/kle oss med?» gjengir deliberative konjunktiver (φάγωμεν, πίωμεν, περιβαλώμεθα). «Altså» gjengir οὖν og knytter formaningen tilbake til den foregående argumentasjonen.

De tre spørsmålene dekker menneskets grunnleggende fysiske behov: mat, drikke og klær. Dette minner om rabbinsk tradisjon der disse tre regnes som livets nødvendigheter. Jesu poeng er ikke at behovene er uviktige, men at bekymring for dem ikke skal dominere livet.

Den greske μὴ οὖν μεριμνήσητε gjengis med «Vær altså ikke bekymret», der «altså» (οὖν) markerer den logiske konklusjonen av argumentasjonsrekken i v. 25–30. De tre spørsmålene beholder den greske strukturen med deliberativ konjunktiv. Kolonet etter «si» markerer overgangen til direkte tale. «Kle oss med» gjengir περιβαλώμεθα (medium: «kle oss selv med»), og gir et naturlig norsk uttrykk for dette behovet.

Verbet μεριμνάω (merimnaō) er et nøkkelord i hele denne perikopen (v. 25, 27, 28, 31, 34). Det betyr ikke bare «tenke på», men å være oppslukt av angst og uro – en destruktiv form for bekymring som lammet tilliten til Gud. Det beslektede substantivet μέριμνα deler rot med μερίζω (å dele), noe som antyder en splittet sinn.

Μὴ οὖν μεριμνήσητε gjengis «Vær altså ikke bekymret», der «altså» markerer den logiske konklusjonen fra argumentasjonsrekken i v. 25–30. De tre spørsmålene beholder den greske strukturen med deliberativ konjunktiv. «Kle oss med» gjengir mediumformen περιβαλώμεθα naturlig på norsk.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig, inkludert gjengivelsen av μὴ μεριμνήσητε, bruken av «altså» for οὖν og de tre deliberative spørsmålene.

Strukturen med tre retoriske spørsmål innledet av Τί (hva) skaper en rytmisk oppramsing som bygger opp til klimaks. Den greske teksten bruker ἤ (eller) mellom hvert spørsmål, noe oversettelsen beholder. Denne triaden gjentar og oppsummerer temaene fra v. 25 (mat og drikke) og v. 28 (klær), og danner dermed en inclusio – en litterær ramme – rundt hele avsnittet.

Konstruksjonen λέγοντες (legontes, «mens dere sier») gjengis med «og si», som forenkler det greske partisippet. En mer bokstavelig gjengivelse ville vært «bekymret så dere sier», men den valgte løsningen er idiomatisk norsk og bevarer sammenhengen mellom bekymring og de konkrete spørsmålene som følger.

Denne formaningen har nære paralleller i Luk 12:29, men Lukas bruker μετεωρίζεσθε (å være rådvill/engstelig) i stedet for λέγοντες-konstruksjonen. Dette viser at tradisjonen ble overlevert med variasjon i detaljer, selv om kjernebudskapet er det samme.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Oversettelsen gjengir μὴ οὖν μεριμνήσητε som «Vær altså ikke bekymret», der «altså» markerer den logiske konklusjonen fra v. 25–30. De tre deliberative konjunktivene (φάγωμεν, πίωμεν, περιβαλώμεθα) gjengis naturlig som «Hva skal vi spise/drikke/kle oss med?», og λέγοντες forenkles til «og si».

«Hedningene» gjengir τὰ ἔθνη (ta ethnē), som i jødisk språkbruk refererer til ikke-jødiske folk. Oversettelsen bruker «søker etter» for ἐπιζητοῦσιν, der prefikset ἐπι- forsterker søkingen (intensivt søk). «Deres himmelske Far» oversetter ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος og beholder den relasjonelle betegnelsen «Far» som er sentral i Bergprekenen.

Noen håndskrifter har ἐπιζητοῦσιν (søker ivrig etter), mens andre har ζητοῦσιν (søker) uten det forsterkende prefikset. Den tekstkritiske utgaven (NA28) velger ἐπιζητοῦσιν. Parallellstedet i Lukas 12:30 har tilsvarende ἐπιζητεῖ.

Kontrasten mellom «hedningene» og «dere» (disiplene) reflekterer forskjellen mellom dem som ikke kjenner Gud som Far, og dem som gjør det. Poenget er ikke en nedvurdering av hedningene, men en påminnelse om at troende har en Far som kjenner deres behov, og derfor ikke trenger å være drevet av angst.

«Hedningene» gjengir τὰ ἔθνη, som i jødisk sammenheng betegner folkeslagene utenfor paktsforholdet. Oversettelsen «søker etter» gjengir ἐπιζητοῦσιν med det forsterkende prefikset ἐπι-. «Deres himmelske Far» beholder den intime relasjonstermen πατήρ (Far) som er gjennomgående i Bergprekenen, og «himmelske» gjengir ὁ οὐράνιος som attributt. Verbet «trenger» gjengir χρῄζετε, som uttrykker reelt behov, ikke bare ønske.

Guds allvitenhet om menneskets behov (οἶδεν, «han vet») er et sentralt teologisk poeng. Bekymring er overflødig ikke fordi behovene er uvirkelige, men fordi den himmelske Far allerede kjenner dem. Dette står i kontrast til hedensk religiøsitet der gudene måtte overtales eller informeres om menneskenes behov gjennom ritualer og offergaver.

«Hedningene» gjengir τὰ ἔθνη i dets jødiske betydning. «Søker etter» gjengir ἐπιζητοῦσιν med det intensiverende prefikset ἐπι-. «Deres himmelske Far» beholder den relasjonelle termen πατήρ og attributtet ὁ οὐράνιος. «Trenger» gjengir χρῄζετε, som uttrykker reelt behov.

Kontrasten mellom «hedningene» (τὰ ἔθνη) og «dere» reflekterer en jødisk-kristen identitetsforståelse i den tidlige Jesus-bevegelsen. I den antikke verden var bekymring for mat, drikke og klær reelle eksistensielle spørsmål for de fleste. Hedensk religion innebar ofte forsøk på å sikre materielle goder gjennom riktige ritualer og offergaver, i motsetning til tilliten til en Far som allerede vet hva man trenger.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. «Hedningene» gjengir τὰ ἔθνη i jødisk betydning, «søker etter» gjengir det intensiverte ἐπιζητοῦσιν, og «Deres himmelske Far» beholder den relasjonelle termen πατήρ med attributtet ὁ οὐράνιος. «Trenger» gjengir χρῄζετε som uttrykker reelt behov.

«Guds rike» oversetter τὴν βασιλείαν, der noen håndskrifter har tillegget τοῦ θεοῦ (Guds), mens andre har τοῦ θεοῦ utelatt. Oversettelsen tolker βασιλείαν som Guds rike, i tråd med konteksten. «Hans rettferdighet» (τὴν δικαιοσύνην αὐτοῦ) beholdes som et separat begrep – rettferdigheten som hører til Gud/riket. «Så skal dere få alt det andre i tillegg» er en fri men presis gjengivelse av ταῦτα πάντα προστεθήσεται ὑμῖν (bokstavelig: «alt dette skal legges til for dere»).

Noen håndskrifter leser τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ («Guds rike»), andre τὴν βασιλείαν τῶν οὐρανῶν («himmelriket»), og noen har bare τὴν βασιλείαν («riket»). NA28 velger bare βασιλείαν uten tillegg, men konteksten gjør det klart at Guds rike er ment. Matteus bruker vanligvis «himmelriket», så τοῦ θεοῦ kan være en harmonisering med Luk 12:31.

Forholdet mellom «Guds rike» og «hans rettferdighet» er teologisk omdiskutert. Noen forstår δικαιοσύνη her som Guds egen rettferdighet (tilregnet rettferdighet), andre som den rettferdige livsførsel Gud krever (etisk rettferdighet). I Bergprekenens kontekst, der rettferdighet som overgår fariseernes nevnes (5:20), er begge aspekter sannsynligvis til stede.

Dette verset er et nøkkelvers i kristen spiritualitet og brukes ofte i undervisning om prioriteringer og tillit til Gud. Det oppsummerer hele avsnittet om bekymring (6:25–34) med en positiv formaning: i stedet for å bekymre seg, skal man aktivt søke Guds rike.

«Guds rike» gjengir τὴν βασιλείαν der konteksten klargjør at det er Guds rike som menes, selv om noen håndskrifter har ulike tillegg. «Hans rettferdighet» beholder δικαιοσύνην αὐτοῦ som eget begrep. «Så skal dere få alt det andre i tillegg» er en fri men presis gjengivelse av den greske passivkonstruksjonen προστεθήσεται ὑμῖν (bokstavelig: «skal legges til for dere»), der det guddommelige passiv peker på Gud som den handlende.

Det greske πρῶτον (prōton, «først») innebærer ikke bare en tidsmessig prioritering, men en grunnleggende livsorientering. Imperativet ζητεῖτε (søk!) er presens imperativ, som antyder en vedvarende, pågående handling – ikke en engangshendelse men en livsholdning.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. «Søk» gjengir presens imperativ ζητεῖτε, «først» gjengir πρῶτον, «Guds rike» tolkes ut fra konteksten der NA28 bare har βασιλείαν. «Hans rettferdighet» beholder δικαιοσύνην αὐτοῦ, og «så skal dere få alt det andre i tillegg» er en idiomatisk gjengivelse av ταῦτα πάντα προστεθήσεται ὑμῖν med det guddommelige passiv.

«Vær altså ikke bekymret for morgendagen» gjengir μὴ οὖν μεριμνήσητε εἰς τὴν αὔριον. «Morgendagen skal bekymre seg for seg selv» er en fri men effektiv oversettelse av ἡ γὰρ αὔριον μεριμνήσει αὑτῆς – en personifisering av morgendagen. «Hver dag har nok med sin egen plage» gjengir ἀρκετὸν τῇ ἡμέρᾳ ἡ κακία αὐτῆς, der κακία her betyr «plage/vanskelighet» snarere enn «ondskap» i moralsk forstand.

Det greske κακία (kakia) betyr vanligvis «ondskap» eller «slettheter» i moralsk forstand, men her brukes det i betydningen «plage, vanskelighet, besvær» – altså dagens byrder og utfordringer. Denne bredere betydningen er godt attestert i gresk.

Noen håndskrifter leser ἑαυτῆς (heautēs, «seg selv» – refleksivt) mens andre har αὑτῆς (hautēs, med samme betydning men kortere form). Forskjellen er minimal og påvirker ikke meningen.

Den retoriske personifiseringen av morgendagen (ἡ αὔριον μεριμνήσει αὑτῆς) er uvanlig i bibelsk gresk og har paralleller i jødisk visdomslitteratur. Uttrykket har en nesten ordspråklig karakter og minner om visdomsordene i Ordspråkene.

Uttrykket «Hver dag har nok med sin egen plage» har blitt et ordtak i mange språk og kulturer. I Bergprekenen avslutter dette verset en lengre undervisning om bekymring (Matt 6:25–34) som er sentral i kristen forkynnelse om tillit til Guds omsorg. Verset leses ofte i sammenheng med søndager som tematiserer Guds forsyn og omsorg for skaperverket.

Jesu undervisning om ikke å bekymre seg for morgendagen må forstås i konteksten av hans eskatologiske forkynnelse: Guds rike er nær, og tilliten til Guds forsyn gjør overdreven fremtidsbekymring unødvendig. Ulike teologiske tradisjoner debatterer om dette er et absolutt forbud mot planlegging eller en formaning mot angstfylt bekymring. De fleste tolkere forstår μεριμνάω her som «å være engstelig/urolig» snarere enn «å tenke fremover» – altså en formaning mot den typen bekymring som viser manglende tillit til Gud, ikke mot fornuftig planlegging.

I antikk jødisk og hellenistisk kultur var dagarbeidere og småbønder svært avhengige av daglige inntekter, noe som gjør Jesu ord om å ikke bekymre seg for morgendagen både radikale og konkrete for tilhørerne. Mange av Jesu tilhørere levde fra hånd til munn, og ordene ville ha truffet med stor kraft.