LukasKapittel 20

Parallelle tekster3 paralleller i dette kapitlet
Spørsmål om Jesu fullmaktMML

Jødenes ledere utfordrer Jesus.

23Då han hadde kome til tempelet og heldt på å undervisa, kom overprestane og dei eldste i folket til han og spurde: «Kva fullmakt har du til å gjera dette? Og kven har gjeve deg denne fullmakta?»

24Jesus svara: «Eg vil òg stilla dykk eit spørsmål. Dersom de svarar meg på det, skal eg seia dykk kva fullmakt eg har til å gjera dette.

25Johannes-dåpen, kvar var han frå? Frå himmelen eller frå menneske?» Dei tenkte med seg sjølve: «Seier vi: Frå himmelen, så vil han svara: Kvifor trudde de han då ikkje?

26Men seier vi: Frå menneske, må vi frykta folkemengda, for alle held Johannes for å vera ein profet.»

27Så svara dei Jesus: «Vi veit ikkje.» Då sa han til dei: «Så seier ikkje eg dykk heller kva fullmakt eg har til å gjera dette.»

27Dei kom att til Jerusalem. Medan han gjekk omkring i tempelet, kom overprestane, dei skriftlærde og dei eldste bort til han.

28Dei spurde han: «Kva fullmakt har du til å gjera dette? Eller kven har gjeve deg denne fullmakta til å gjera dette?»

29Jesus sa til dei: «Eg vil stilla dykk eitt spørsmål. Svar meg, så skal eg seia dykk kva fullmakt eg har til å gjera dette.

30Johannes-dåpen, var han frå himmelen eller frå menneske? Svar meg!»

31Dei drøfta dette seg imellom og sa: «Kva skal vi svara? Seier vi: 'Frå himmelen', så vil han seia: 'Kvifor trudde de han då ikkje?'

32Men skal vi seia: 'Frå menneske'?» Dei var redde folkemengda, for alle heldt Johannes for å vera ein profet.

33Så svara dei Jesus: «Vi veit ikkje.» Då sa Jesus til dei: «Så seier heller ikkje eg dykk kva fullmakt eg har til å gjera dette.»

Lukas(du leser)

1Ein dag då han underviste folket i tempelet og forkynte evangeliet, kom overprestane og dei skriftlærde saman med dei eldste bort til han.

2Dei sa til han: «Sei oss, kva fullmakt har du til å gjera dette? Og kven er det som har gjeve deg denne fullmakta?»

3Han svara dei: «Eg vil òg spørja dykk om ein ting. Sei meg:

4Dåpen til Johannes, var han frå himmelen eller frå menneske?»

5Dei drøfta dette seg imellom og sa: «Om vi seier: 'Frå himmelen', vil han seia: 'Kvifor trudde de han ikkje?'

6Men om vi seier: 'Frå menneske', vil heile folket steina oss, for dei er overtydde om at Johannes var ein profet.»

7Så svara dei at dei ikkje visste kvar han var frå.

8Då sa Jesus til dei: «Så seier heller ikkje eg dykk kva fullmakt eg har til å gjera dette.»

Skatt til keiserenMML

Gi keiseren hva keiserens er.

15Då gjekk farisearane bort og la planar om korleis dei kunne fanga han i ord.

16Dei sende læresveinane sine til han saman med herodianarane, og dei sa: «Meister, vi veit at du er sannferdig og lærer Guds veg i sanning. Du lèt deg ikkje påverka av nokon, for du ser ikkje på kven folk er.

17Sei oss difor kva du meiner: Er det rett å betala skatt til keisaren, eller ikkje?»

18Men Jesus kjende vondskapen deira og sa: «Kvifor set de meg på prøve, de hyklarar?

19Vis meg mynten som skatten blir betalt med.» Dei rekte han ein denar.

20Han sa til dei: «Kven sitt bilete og innskrift er dette?»

21«Keisarens,» svara dei. Då sa han til dei: «Så gjev keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.»

22Då dei høyrde dette, undra dei seg, og dei gjekk bort og let han vera.

13Sidan sende dei nokre farisearar og herodianarar til han for å fanga han i ord.

14Dei kom og sa til han: «Meister, vi veit at du er ærleg og ikkje lèt deg påverka av nokon. Du ser ikkje på kven folk er, men lærer Guds veg i sanning. Er det rett å betala skatt til keisaren, eller ikkje? Skal vi betala eller ikkje betala?»

15Men han kjende hyklarskapen deira og sa til dei: «Kvifor set de meg på prøve? Kom hit med ein denar, så eg får sjå han.»

16Dei gav han ein. Då sa han til dei: «Kven sitt bilete og innskrift er dette?» Dei svara: «Keisaren sitt.»

17Då sa Jesus til dei: «Gjev keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.» Og dei undra seg storleg over han.

Lukas(du leser)

20Dei heldt auge med han og sende ut spionar som lest som dei var rettferdige, for å fanga han i ord, så dei kunne overgje han til styresmakta og fullmakta til landshøvdingen.

21Dei spurde han: «Meister, vi veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skilnad på folk, men lærer Guds veg i sanning.

22Er det rett av oss å betala skatt til keisaren, eller ikkje?»

23Men han gjennomskoda sluheita deira og sa til dei:

24«Vis meg ein denar! Kven sitt bilete og innskrift er på han?» Dei svara: «Keisaren sitt.»

25Han sa til dei: «Så gjev då keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.»

26Dei klarte ikkje å fanga han i ord framfor folket, og dei undra seg over svaret hans og tagde.

Lignelsen om de onde vingårdsmenneneMML

En profetisk lignelse om Israels ledere og Messias.

33Høyr ei anna likning! Det var ein gong ein jordherre som planta ein vingard. Han sette gjerde rundt han, hogg ut ei vinpresse i berget og bygde eit vakttårn. Så leigde han bort vingarden til nokre vinbønder og drog utanlands.

34Då tida for innhaustinga nærma seg, sende han tenarane sine til vinbøndene for å henta avlinga.

35Men vinbøndene greip tenarane; éin prygla dei, ein annan drap dei, og ein tredje steina dei.

36Så sende han andre tenarar, fleire enn første gongen. Men dei gjorde det same med dei.

37Til sist sende han sonen sin til dei, for han tenkte: Dei vil vel ha respekt for sonen min.

38Men då vinbøndene fekk auge på sonen, sa dei til kvarandre: Der har vi arvingen. Kom, lat oss drepa han, så vi får arven hans!

39Så greip dei han, kasta han ut av vingarden og drap han.

40Når no herren over vingarden kjem, kva vil han då gjera med desse vinbøndene?»

41Dei svara: «Desse vonde mennene vil han la gå til grunne på elendig vis, og vingarden vil han leiga ut til andre vinbønder, som gjev han avlinga når tida er inne.»

42Jesus sa til dei: «Har de aldri lese i Skriftene: Steinen som bygningsmennene vraka, har vorte hjørnestein. Det er Herrens verk, og underfullt er det i våre auge.

43Difor seier eg dykk: Guds rike skal takast frå dykk og gjevast til eit folk som ber fruktene av det.

44Den som fell på denne steinen, skal slå seg i stykke, og den som steinen fell på, skal smuldrast opp.

45Då overprestane og farisearane høyrde likningane hans, skjøna dei at det var dei han tala om.

46Dei ville gjerne gripa han, men dei var redde folkemengda, for ho heldt han for å vera ein profet.

1Så byrja han å tala til dei i likningar: «Ein mann planta ein vingard. Han sette opp eit gjerde rundt, grov ut ei vinpresse og bygde eit vakttårn. Så leigde han ut vingarden til nokre vinbønder og drog utanlands.

2Då tida var inne, sende han ein tenar til vinbøndene for å henta sin del av avlinga frå vingarden.

3Men dei greip han, slo han og sende han tomhendt bort.

4Så sende han ein annan tenar til dei. Dei slo han i hovudet og vanæra han.

5Han sende endå ein, og den drap dei. Det same hende med mange andre – somme vart slåtte, andre vart drepne.

6No hadde han berre éin att, den elska sonen sin. Til sist sende han han til dei og tenkte: 'Sonen min vil dei ha respekt for.'

7Men vinbøndene sa seg imellom: 'Dette er arvingen. Kom, lat oss drepa han, så blir arven vår!'

8Så greip dei han, drap han og kasta han ut av vingarden.

9Kva vil då eigaren av vingarden gjera? Han skal koma og gjera ende på vinbøndene og gje vingarden til andre.

10Har de ikkje lese dette skriftordet: 'Steinen som bygningsmennene vraka, han har vorte hjørnestein.

11Dette er Herrens verk, og underfullt er det i våre auge'?»

12Då ville dei gripa han, men dei var redde folkemengda. For dei skjøna at det var om dei han hadde fortalt likninga. Så lét dei han vera og gjekk bort.

Lukas(du leser)

9Han tok til å fortelja folket denne likninga: «Ein mann planta ein vingard, leigde han ut til nokre vinbønder og reiste bort for lang tid.

10Då tida kom, sende han ein tenar til vinbøndene for at dei skulle gje han av avlinga frå vingarden. Men vinbøndene slo han og sende han tomhendt bort.

11Han sende endå ein tenar, men dei slo han òg, vanæra han og sende han tomhendt bort.

12Han sende ein tredje, men dei såra han òg og kasta han ut.

13Då sa herren over vingarden: 'Kva skal eg gjera? Eg vil senda son min, han som eg elskar. Kanskje dei vil ha respekt for han.'

14Men då vinbøndene såg han, drøfta dei seg imellom og sa: 'Dette er arvingen. Lat oss drepa han, så blir arven vår.'

15Og dei kasta han ut av vingarden og drap han. Kva vil då herren over vingarden gjera med dei?

16Han vil koma og gjera ende på desse vinbøndene og gje vingarden til andre.» Då dei høyrde dette, sa dei: «Det må aldri skje!»

17Men han såg på dei og sa: «Kva tyder då dette som står skrive: 'Steinen som bygningsmennene vraka, han har vorte hjørnestein'?

18Kvar den som fell på denne steinen, skal knusast, og den som steinen fell på, skal han mala til støv.»

19Dei skriftlærde og overprestane ville gripa han med det same, men dei var redde for folket. For dei skjøna at det var om dei han hadde fortalt denne likninga.

Ein dag då han underviste folket i tempelet og forkynte evangeliet, kom overprestane og dei skriftlærde saman med dei eldste bort til han.
Καὶ ἐγένετο ἐν μιᾷ τῶν ⸀ἡμερῶν διδάσκοντος αὐτοῦ τὸν λαὸν ἐν τῷ ἱερῷ καὶ εὐαγγελιζομένου ἐπέστησαν οἱ ⸀ἀρχιερεῖς καὶ οἱ γραμματεῖς σὺν τοῖς πρεσβυτέροις,
Dei sa til han: «Sei oss, kva fullmakt har du til å gjera dette? Og kven er det som har gjeve deg denne fullmakta?»
καὶ εἶπαν ⸂λέγοντες πρὸς αὐτόν⸃· Εἰπὸν ἡμῖν ἐν ποίᾳ ἐξουσίᾳ ταῦτα ποιεῖς, ἢ τίς ἐστιν ὁ δούς σοι τὴν ἐξουσίαν ταύτην;
Han svara dei: «Eg vil òg spørja dykk om ein ting. Sei meg:
ἀποκριθεὶς δὲ εἶπεν πρὸς αὐτούς· Ἐρωτήσω ὑμᾶς ⸀κἀγὼ λόγον, καὶ εἴπατέ μοι·
Dåpen til Johannes, var han frå himmelen eller frå menneske?»
Τὸ βάπτισμα Ἰωάννου ἐξ οὐρανοῦ ἦν ἢ ἐξ ἀνθρώπων;
Dei drøfta dette seg imellom og sa: «Om vi seier: 'Frå himmelen', vil han seia: 'Kvifor trudde de han ikkje?'
οἱ δὲ συνελογίσαντο πρὸς ἑαυτοὺς λέγοντες ὅτι Ἐὰν εἴπωμεν· Ἐξ οὐρανοῦ, ἐρεῖ· Διὰ τί οὐκ ἐπιστεύσατε αὐτῷ;
Men om vi seier: 'Frå menneske', vil heile folket steina oss, for dei er overtydde om at Johannes var ein profet.»
ἐὰν δὲ εἴπωμεν· Ἐξ ἀνθρώπων, ⸂ὁ λαὸς ἅπας⸃ καταλιθάσει ἡμᾶς, πεπεισμένος γάρ ἐστιν Ἰωάννην προφήτην εἶναι·
Så svara dei at dei ikkje visste kvar han var frå.
καὶ ἀπεκρίθησαν μὴ εἰδέναι πόθεν.
Då sa Jesus til dei: «Så seier heller ikkje eg dykk kva fullmakt eg har til å gjera dette.»
καὶ ὁ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτοῖς· Οὐδὲ ἐγὼ λέγω ὑμῖν ἐν ποίᾳ ἐξουσίᾳ ταῦτα ποιῶ.
Han tok til å fortelja folket denne likninga: «Ein mann planta ein vingard, leigde han ut til nokre vinbønder og reiste bort for lang tid.
Ἤρξατο δὲ πρὸς τὸν λαὸν λέγειν τὴν παραβολὴν ταύτην· ⸀Ἄνθρωπος ἐφύτευσεν ἀμπελῶνα, καὶ ἐξέδετο αὐτὸν γεωργοῖς, καὶ ἀπεδήμησεν χρόνους ἱκανούς.
Då tida kom, sende han ein tenar til vinbøndene for at dei skulle gje han av avlinga frå vingarden. Men vinbøndene slo han og sende han tomhendt bort.
⸀καὶ καιρῷ ἀπέστειλεν πρὸς τοὺς γεωργοὺς δοῦλον, ἵνα ἀπὸ τοῦ καρποῦ τοῦ ἀμπελῶνος ⸀δώσουσιν αὐτῷ· οἱ δὲ γεωργοὶ ⸂ἐξαπέστειλαν αὐτὸν δείραντες⸃ κενόν.
Han sende endå ein tenar, men dei slo han òg, vanæra han og sende han tomhendt bort.
καὶ προσέθετο ⸂ἕτερον πέμψαι⸃ δοῦλον· οἱ δὲ κἀκεῖνον δείραντες καὶ ἀτιμάσαντες ἐξαπέστειλαν κενόν.
Han sende ein tredje, men dei såra han òg og kasta han ut.
καὶ προσέθετο ⸂τρίτον πέμψαι⸃· οἱ δὲ καὶ τοῦτον τραυματίσαντες ἐξέβαλον.
Då sa herren over vingarden: 'Kva skal eg gjera? Eg vil senda son min, han som eg elskar. Kanskje dei vil ha respekt for han.'
εἶπεν δὲ ὁ κύριος τοῦ ἀμπελῶνος· Τί ποιήσω; πέμψω τὸν υἱόν μου τὸν ἀγαπητόν· ἴσως ⸀τοῦτον ἐντραπήσονται.
Men då vinbøndene såg han, drøfta dei seg imellom og sa: 'Dette er arvingen. Lat oss drepa han, så blir arven vår.'
ἰδόντες δὲ αὐτὸν οἱ γεωργοὶ διελογίζοντο πρὸς ⸀ἀλλήλους λέγοντες· Οὗτός ἐστιν ὁ κληρονόμος· ⸀ἀποκτείνωμεν αὐτόν, ἵνα ἡμῶν γένηται ἡ κληρονομία·
Og dei kasta han ut av vingarden og drap han. Kva vil då herren over vingarden gjera med dei?
καὶ ἐκβαλόντες αὐτὸν ἔξω τοῦ ἀμπελῶνος ἀπέκτειναν. τί οὖν ποιήσει αὐτοῖς ὁ κύριος τοῦ ἀμπελῶνος;
Han vil koma og gjera ende på desse vinbøndene og gje vingarden til andre.» Då dei høyrde dette, sa dei: «Det må aldri skje!»
ἐλεύσεται καὶ ἀπολέσει τοὺς γεωργοὺς τούτους, καὶ δώσει τὸν ἀμπελῶνα ἄλλοις. ἀκούσαντες δὲ εἶπαν· Μὴ γένοιτο.
Men han såg på dei og sa: «Kva tyder då dette som står skrive: 'Steinen som bygningsmennene vraka, han har vorte hjørnestein'?
ὁ δὲ ἐμβλέψας αὐτοῖς εἶπεν· Τί οὖν ἐστιν τὸ γεγραμμένον τοῦτο· Λίθον ὃν ἀπεδοκίμασαν οἱ οἰκοδομοῦντες, οὗτος ἐγενήθη εἰς κεφαλὴν γωνίας;
Kvar den som fell på denne steinen, skal knusast, og den som steinen fell på, skal han mala til støv.»
πᾶς ὁ πεσὼν ἐπʼ ἐκεῖνον τὸν λίθον συνθλασθήσεται· ἐφʼ ὃν δʼ ἂν πέσῃ, λικμήσει αὐτόν.
Dei skriftlærde og overprestane ville gripa han med det same, men dei var redde for folket. For dei skjøna at det var om dei han hadde fortalt denne likninga.
καὶ ἐζήτησαν οἱ ⸂γραμματεῖς καὶ οἱ ἀρχιερεῖς⸃ ἐπιβαλεῖν ἐπʼ αὐτὸν τὰς χεῖρας ἐν αὐτῇ τῇ ὥρᾳ, καὶ ἐφοβήθησαν ⸂τὸν λαόν⸃, ἔγνωσαν γὰρ ὅτι πρὸς αὐτοὺς ⸂εἶπεν τὴν παραβολὴν ταύτην⸃.
Dei heldt auge med han og sende ut spionar som lest som dei var rettferdige, for å fanga han i ord, så dei kunne overgje han til styresmakta og fullmakta til landshøvdingen.
Καὶ παρατηρήσαντες ἀπέστειλαν ἐγκαθέτους ὑποκρινομένους ἑαυτοὺς δικαίους εἶναι, ἵνα ἐπιλάβωνται αὐτοῦ λόγου, ⸀ὥστε παραδοῦναι αὐτὸν τῇ ἀρχῇ καὶ τῇ ἐξουσίᾳ τοῦ ἡγεμόνος.
Dei spurde han: «Meister, vi veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skilnad på folk, men lærer Guds veg i sanning.
καὶ ἐπηρώτησαν αὐτὸν λέγοντες· Διδάσκαλε, οἴδαμεν ὅτι ὀρθῶς λέγεις καὶ διδάσκεις καὶ οὐ λαμβάνεις πρόσωπον, ἀλλʼ ἐπʼ ἀληθείας τὴν ὁδὸν τοῦ θεοῦ διδάσκεις·
Er det rett av oss å betala skatt til keisaren, eller ikkje?»
ἔξεστιν ⸀ἡμᾶς Καίσαρι φόρον δοῦναι ἢ οὔ;
Men han gjennomskoda sluheita deira og sa til dei:
κατανοήσας δὲ αὐτῶν τὴν πανουργίαν εἶπεν πρὸς ⸀αὐτούς·
«Vis meg ein denar! Kven sitt bilete og innskrift er på han?» Dei svara: «Keisaren sitt.»
⸀Δείξατέ μοι δηνάριον· τίνος ἔχει εἰκόνα καὶ ἐπιγραφήν; ⸀ἀποκριθέντες δὲ εἶπαν· Καίσαρος.
Han sa til dei: «Så gjev då keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.»
ὁ δὲ εἶπεν ⸂πρὸς αὐτούς· Τοίνυν ἀπόδοτε⸃ τὰ Καίσαρος Καίσαρι καὶ τὰ τοῦ θεοῦ τῷ θεῷ.
Dei klarte ikkje å fanga han i ord framfor folket, og dei undra seg over svaret hans og tagde.
καὶ οὐκ ἴσχυσαν ἐπιλαβέσθαι ⸀τοῦ ῥήματος ἐναντίον τοῦ λαοῦ, καὶ θαυμάσαντες ἐπὶ τῇ ἀποκρίσει αὐτοῦ ἐσίγησαν.
Nokre av saddukearane, dei som nektar at det finst ei oppstode, kom til han og spurde:
Προσελθόντες δέ τινες τῶν Σαδδουκαίων, οἱ ⸀ἀντιλέγοντες ἀνάστασιν μὴ εἶναι, ἐπηρώτησαν αὐτὸν
«Meister, Moses skreiv til oss at om ein mann døyr og har kone, men er barnlaus, då skal broren hans ta kona og skaffa etterkomarar til bror sin.
λέγοντες· Διδάσκαλε, Μωϋσῆς ἔγραψεν ἡμῖν, ἐάν τινος ἀδελφὸς ἀποθάνῃ ἔχων γυναῖκα, καὶ οὗτος ἄτεκνος ⸀ᾖ, ἵνα λάβῃ ὁ ἀδελφὸς αὐτοῦ τὴν γυναῖκα καὶ ἐξαναστήσῃ σπέρμα τῷ ἀδελφῷ αὐτοῦ.
No var det sju brør. Den første tok seg kone og døydde barnlaus.
ἑπτὰ οὖν ἀδελφοὶ ἦσαν· καὶ ὁ πρῶτος λαβὼν γυναῖκα ἀπέθανεν ἄτεκνος·
og den tredje, og slik alle sju. Dei døydde utan å etterlata seg born.
καὶ ὁ τρίτος ἔλαβεν ⸀αὐτήν, ὡσαύτως δὲ καὶ οἱ ἑπτὰ οὐ κατέλιπον τέκνα καὶ ἀπέθανον·
Til slutt døydde òg kvinna.
ὕστερον ⸂καὶ ἡ γυνὴ ἀπέθανεν⸃.
Kven si kone blir kvinna då, ved oppstoda? For alle sju hadde henne til kone.»
⸂ἡ γυνὴ οὖν ἐν τῇ⸃ ἀναστάσει τίνος αὐτῶν γίνεται γυνή; οἱ γὰρ ἑπτὰ ἔσχον αὐτὴν γυναῖκα.
Jesus sa til dei: «Born av denne verda gifter seg og blir bortgifte.
⸀Καὶ εἶπεν αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς· Οἱ υἱοὶ τοῦ αἰῶνος τούτου γαμοῦσιν καὶ ⸀γαμίσκονται,
Men dei som er funne verdige til å få del i den komande verda og i oppstoda frå dei døde, dei verken gifter seg eller blir bortgifte.
οἱ δὲ καταξιωθέντες τοῦ αἰῶνος ἐκείνου τυχεῖν καὶ τῆς ἀναστάσεως τῆς ἐκ νεκρῶν οὔτε γαμοῦσιν οὔτε ⸀γαμίζονται·
For dei kan ikkje lenger døy, dei er som englane og er Guds born, fordi dei er born av oppstoda.
⸀οὐδὲ γὰρ ἀποθανεῖν ἔτι δύνανται, ἰσάγγελοι γάρ εἰσιν καὶ υἱοί ⸀εἰσιν θεοῦ τῆς ἀναστάσεως υἱοὶ ὄντες.
Men at dei døde står opp, det viste òg Moses ved tornebusken, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
ὅτι δὲ ἐγείρονται οἱ νεκροὶ καὶ Μωϋσῆς ἐμήνυσεν ἐπὶ τῆς βάτου, ὡς λέγει κύριον τὸν θεὸν Ἀβραὰμ ⸀καὶ θεὸν Ἰσαὰκ ⸁καὶ θεὸν Ἰακώβ·
Han er ikkje ein Gud for døde, men for levande, for alle lever for han.»
θεὸς δὲ οὐκ ἔστιν νεκρῶν ἀλλὰ ζώντων, πάντες γὰρ αὐτῷ ζῶσιν.
Nokre av dei skriftlærde svara: «Meister, du tala vel!»
ἀποκριθέντες δέ τινες τῶν γραμματέων εἶπαν· Διδάσκαλε, καλῶς εἶπας·
For dei våga ikkje lenger å spørja han om noko.
οὐκέτι ⸀γὰρ ἐτόλμων ἐπερωτᾶν αὐτὸν οὐδέν.
Han sa til dei: «Korleis kan dei seia at Messias er son til David?
Εἶπεν δὲ πρὸς αὐτούς· Πῶς λέγουσιν τὸν χριστὸν ⸂εἶναι Δαυὶδ υἱόν⸃;
David sjølv seier i Salmeboka: 'Herren sa til min Herre: Set deg ved mi høgre hand
⸂αὐτὸς γὰρ⸃ Δαυὶδ λέγει ἐν βίβλῳ ψαλμῶν· ⸀Εἶπεν κύριος τῷ κυρίῳ μου· Κάθου ἐκ δεξιῶν μου
til eg får lagt fiendane dine som skammel for føtene dine.'
ἕως ἂν θῶ τοὺς ἐχθρούς σου ὑποπόδιον τῶν ποδῶν σου.
David kallar han altså Herre, korleis kan han då vera son hans?»
Δαυὶδ οὖν ⸂αὐτὸν κύριον⸃ καλεῖ, καὶ πῶς ⸂αὐτοῦ υἱός⸃ ἐστιν;
Medan heile folket høyrde på, sa han til læresveinane:
Ἀκούοντος δὲ παντὸς τοῦ λαοῦ εἶπεν τοῖς ⸀μαθηταῖς·
«Ta dykk i vare for dei skriftlærde, som gjerne vil gå omkring i lange kapper og elskar å bli helsa på torga, og vil ha dei fremste seta i synagogane og heidersplassane i gjesteboda.
Προσέχετε ἀπὸ τῶν γραμματέων τῶν θελόντων περιπατεῖν ἐν στολαῖς καὶ φιλούντων ἀσπασμοὺς ἐν ταῖς ἀγοραῖς καὶ πρωτοκαθεδρίας ἐν ταῖς συναγωγαῖς καὶ πρωτοκλισίας ἐν τοῖς δείπνοις,
Dei et opp husa til enkjene og bed lange bøner for syns skuld. Dei skal få ein strengare dom.»
οἳ κατεσθίουσιν τὰς οἰκίας τῶν χηρῶν καὶ προφάσει μακρὰ προσεύχονται· οὗτοι λήμψονται περισσότερον κρίμα.