2. KrønikebokKapittel 35

Josjia feiret påske for Herren i Jerusalem, og de slaktet påskelammet på den fjortende dagen i den første måneden.
Josjia heldt påske for Herren i Jerusalem, og dei slakta påskelammet den fjortande dagen i den første månaden.
Han satte prestene til deres tjenester og styrket dem til arbeidet i Herrens hus.
Han sette prestane til tenestene deira og styrkte dei til arbeidet i Herrens hus.
Han sa til levittene, som underviste hele Israel og var helliget for Herren: «Sett den hellige arken i huset som Salomo, Davids sønn, Israels konge, har bygd. Dere skal ikke lenger bære den på skuldrene. Tjen nå Herren deres Gud og hans folk Israel.
Han sa til levittane, som underviste heile Israel og var heilaga for Herren: «Set den heilage arka i huset som Salomo, son til David, Israels konge, bygde. De skal ikkje lenger bera henne på aksla. Ten no Herren, dykkar Gud, og folket hans Israel.
Gjør dere rede etter deres familier og avdelinger, slik David, Israels konge, har foreskrevet, og slik hans sønn Salomo har skrevet.
Gjer dykk klare etter ættelinene dykkar og avdelingane dykkar, slik David, Israels konge, og son hans Salomo har skrive.
Still dere opp i helligdommen etter familiegruppene til deres brødre, folkets barn, og etter levittenes familieavdelinger.
Stå i heilagdomen etter ættegruppene til brørne dykkar, folket, med ei levittavdeling for kvar ættegruppe.
Slakt påskelammet, hellige dere og gjør i stand for deres brødre, så dere gjør etter Herrens ord gjennom Moses.»
Slakt påskelammet, helga dykk og gjer i stand for brørne dykkar, så de gjer etter Herrens ord gjennom Moses.»
Josjia ga folket småfe – lam og killinger – alt til påskeoffer,
Josjia gav folket småfe, lam og kje, alt til påskeoffer for alle som var til stades, i talet tretti tusen, og tre tusen storfe. Dette var av kongens eigen eigedom.
Hans stormenn ga frivillige gaver til folket, til prestene og til levittene. Hilkia, Sakarja og Jehiel, forstanderne for Guds hus, ga prestene to tusen seks hundre påskelam og tre hundre storfe.
Stormennene hans gav frivillige gåver til folket, til prestane og til levittane. Hilkia, Sakarja og Jehiel, leiarane for Guds hus, gav prestane to tusen seks hundre påskelam og tre hundre storfe.
Konanja og hans brødre Sjemaja og Netanel, og Hasjabja, Jeiel og Josabad, levittenes ledere, ga levittene fem tusen påskelam og fem hundre storfe.
Kananja og brørne hans Sjemaja og Netanel, og Hasjabja, Jeiel og Josabad, leiarane for levittane, gav levittane fem tusen påskelam og fem hundre storfe.
Slik ble tjenesten ordnet. Prestene stilte seg på sin plass og levittene i sine avdelinger, etter kongens befaling.
Tenesta vart førebudd, og prestane stod på plassane sine og levittane i avdelingane sine, etter kongens påbod.
De slaktet påskelammet, og prestene stenket blodet de mottok fra deres hånd, mens levittene flådde dyrene.
Dei slakta påskelammet, og prestane stenka blodet dei tok imot frå hendene deira, medan levittane flådde dyra.
De skilte ut brennofferet for å gi det til familiegruppene blant folket, så de kunne ofre det til Herren slik det står skrevet i Mose bok. Det samme gjorde de med storfeet.
Dei tok bort brennofferet for å gje det til ættegruppene blant folket, så dei kunne ofra det til Herren, slik det står skrive i Moseboka. Det same gjorde dei med storfeet.
De stekte påskelammet over ild etter forskriften, og de hellige gavene kokte de i gryter, kjeler og fat, og bar det raskt ut til hele folket.
Dei steikte påskelammet over eld etter forskrifta, og dei heilage gåvene koka dei i gryter, kjelar og fat, og bar det raskt ut til heile folket.
Deretter gjorde de i stand for seg selv og for prestene, for prestene, Arons sønner, var opptatt med å ofre brennoffer og fett helt til natten. Derfor gjorde levittene i stand for seg selv og for prestene, Arons sønner.
Etterpå laga dei til for seg sjølve og for prestane, for prestane, Arons søner, heldt på med å ofra brennoffer og feitt heilt til natta. Difor laga levittane til for seg sjølve og for prestane, Arons søner.
Sangerne, Asafs etterkommere, sto på sin plass etter Davids befaling, og etter Asaf, Heman og Jedutun, kongens seer. Portvokterne sto ved hver sin port. De trengte ikke å forlate sin tjeneste, for deres brødre levittene gjorde i stand for dem.
Songarane, Asaf-sønene, stod på plassane sine etter påbodet frå David, Asaf, Heman og Jedutun, kongens sjåar. Portvaktarane stod ved kvar port. Dei trong ikkje gå frå tenesta si, for levittbrørne deira laga til for dei.
Slik ble hele Herrens tjeneste ordnet den dagen for å holde påske og ofre brennoffer på Herrens alter, etter kong Josjias befaling.
Slik vart heile gudstenesta for Herren ordna den dagen, så dei kunne halda påske og ofra brennoffer på Herrens altar, etter påbodet frå kong Josjia.
Israelittene som var til stede, feiret påsken på den tiden og de usyrede brøds høytid i sju dager.
Dei israelittane som var til stades, heldt påske den gongen og høgtida med usyra brød i sju dagar.
En påske som denne var ikke blitt feiret i Israel siden profeten Samuels dager. Ingen av Israels konger hadde holdt en påske som den Josjia holdt sammen med prestene og levittene, hele Juda og de av Israel som var til stede, og Jerusalems innbyggere.
Ei påske som denne hadde ikkje vore halden i Israel sidan profeten Samuels dagar. Ingen av Israels kongar hadde halde ei påske som den Josjia heldt saman med prestane, levittane, heile Juda og dei av Israel som var til stades, og innbyggjarane i Jerusalem.
I det attende året av Josjias regjering ble denne påsken feiret.
I det attande året av Josjias regjeringstid vart denne påska halden.
Etter alt dette, da Josjia hadde satt huset i stand, dro Neko, kongen av Egypt, opp for å kjempe ved Karkemisj ved Eufrat. Og Josjia dro ut mot ham.
Etter alt dette, då Josjia hadde sett huset i stand, drog Neko, kongen av Egypt, opp for å strida ved Karkemisj ved Eufrat. Josjia drog ut mot han.
Men Neko sendte budbærere til ham og sa: «Hva har jeg med deg å gjøre, Judas konge? Jeg kommer ikke mot deg i dag, men mot det stedet der jeg fører krig. Gud har sagt at jeg skal skynde meg. Hold deg borte fra Gud som er med meg, så han ikke ødelegger deg.»
Men Neko sende bod til han og sa: «Kva har eg med deg å gjera, Juda-konge? Det er ikkje mot deg eg kjem i dag, men mot det huset eg fører krig mot. Gud har sagt at eg skal skunda meg. Hald deg borte frå Gud som er med meg, så han ikkje øydelegg deg!»
Men Josjia vendte ikke ansiktet bort fra ham. Han forkledde seg for å kjempe mot ham og hørte ikke på Nekos ord, som kom fra Guds munn. Han kom for å kjempe på Megiddo-sletten.
Men Josjia vende ikkje om frå han. Han kledde seg ut for å strida mot han og høyrde ikkje på orda frå Neko, som kom frå Guds munn. Han kom for å strida på Megiddo-sletta.
Da skjøt bueskytterne på kong Josjia, og kongen sa til sine tjenere: «Før meg bort, for jeg er hardt såret.»
Bogeskyttarane skaut kong Josjia, og kongen sa til tenarane sine: «Før meg bort, for eg er hardt såra!»
Hans tjenere tok ham ut av stridsvognen og la ham i den andre vognen han hadde, og førte ham til Jerusalem. Der døde han og ble gravlagt i sine fedres graver. Hele Juda og Jerusalem sørget over Josjia.
Tenarane hans flytta han frå stridsvogna og sette han i den andre vogna hans og førte han til Jerusalem. Der døydde han og vart gravlagd i gravene til fedrane sine. Heile Juda og Jerusalem sørgde over Josjia.
Jeremia sang klagesanger over Josjia, og alle sangerne og sangerinnene har sunget om Josjia i sine klagesanger til denne dag. De ble til en fast skikk i Israel og er skrevet ned blant klagesangene.
Jeremia song klagesongar over Josjia, og alle songarane og songarinnene har nemnt Josjia i klagesongane sine til denne dag. Det vart ein skikk i Israel, og sjå, dei er skrivne i Klagesongane.
Resten av Josjias gjerninger og hans fromme handlinger, som var i samsvar med det som er skrevet i Herrens lov –
Det som elles er å fortelja om Josjia og dei trufaste gjerningane hans, slik det står skrive i Herrens lov –
hans gjerninger, fra først til sist, er skrevet i boken om Israels og Judas konger.
og gjerningane hans, frå først til sist, sjå, dei er skrivne i boka om Israels og Judas kongar.