SalmeneKapittel 114

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Da Israel dro ut av Egypt, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål,

בְּצֵ֣את יִ֭שְׂרָאֵל מִמִּצְרָ֑יִם בֵּ֥ית יַ֝עֲקֹ֗ב מֵעַ֥ם לֹעֵֽז׃ ‬

da ble Juda hans helligdom, Israel hans herredømme.

הָיְתָ֣ה יְהוּדָ֣ה לְקָדְשׁ֑וֹ יִ֝שְׂרָאֵ֗ל מַמְשְׁלוֹתָֽיו׃ ‬

Havet så det og flyktet, Jordan vek tilbake.

הַיָּ֣ם רָ֭אָה וַיָּנֹ֑ס הַ֝יַּרְדֵּ֗ן יִסֹּ֥ב לְאָחֽוֹר׃ ‬

Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam.

הֶֽ֭הָרִים רָקְד֣וּ כְאֵילִ֑ים גְּ֝בָע֗וֹת כִּבְנֵי־צֹֽאן׃ ‬

Hva var det med deg, hav, at du flyktet? Med deg, Jordan, at du vek tilbake?

מַה־לְּךָ֣ הַ֭יָּם כִּ֣י תָנ֑וּס הַ֝יַּרְדֵּ֗ן תִּסֹּ֥ב לְאָחֽוֹר׃ ‬

Med dere, fjell, at dere hoppet som værer? Med dere, hauger, som unge lam?

הֶֽ֭הָרִים תִּרְקְד֣וּ כְאֵילִ֑ים גְּ֝בָע֗וֹת כִּבְנֵי־צֹֽאן׃ ‬

Skjelv, du jord, for Herrens åsyn, for Jakobs Guds åsyn,

מִלִּפְנֵ֣י אָ֭דוֹן ח֣וּלִי אָ֑רֶץ מִ֝לִּפְנֵ֗י אֱל֣וֹהַּ יַעֲקֹֽב׃ ‬

han som gjorde klippen til en vanndam, harde fjellet til en kildevell.

הַהֹפְכִ֣י הַצּ֣וּר אֲגַם־מָ֑יִם חַ֝לָּמִ֗ישׁ לְמַעְיְנוֹ־מָֽיִם׃ ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 114

Hovedtema: En lovsang som feirer Guds mektige gjerninger ved utgangen fra Egypt og vandringen gjennom ørkenen.

Innhold: Da Israel dro ut fra Egypt, ble Juda Guds helligdom og Israel hans herredømme. Naturen reagerte på Guds nærvær: havet flyktet, Jordan snudde, og fjellene hoppet som værer. Salmen spør retorisk hvorfor naturen skjelver, og svarer at hele jorden skal skjelve for Herrens åsyn – han som forvandler klippen til vanndam.

Nøkkelord/bilder:

Helligdom (קֹדֶשׁ): Juda ble Guds hellige eiendom, et utvalgt folk.
Havet flykter: Sivsjøunderet der vannet vek unna for Israel.
Fjell som hopper: Poetisk bilde på naturens ærefrykt for Skaperen.
Klippen til vanndam: Guds omsorg i ørkenen da han ga vann fra klippen.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Salmene 114

Hendelser og skikker

Salme 114 er en del av «Hallel» (Salmene 113–118), en samling lovsanger som ble sunget ved de store jødiske høytidene, særlig påske (pesach). Under påskemåltidet (seder) ble Salmene 113–114 sunget før måltidet og Salmene 115–118 etter. Denne salmen har dermed en sentral liturgisk funksjon knyttet til feiringen av utgangen fra Egypt. Tradisjonen med å synge Hallel ved påske går tilbake til andre tempelperiode og fortsetter i jødisk praksis til denne dag.

Salmen refererer direkte til to store undergjerninger under ørkenvandringen: delingen av Sivsjøen (2 Mos 14) og kryssingen av Jordan (Jos 3–4). Ved å nevne begge hendelsene sammen innrammer salmen hele ørkenvandringen fra begynnelse til slutt som ett sammenhengende frelsesnarrativ.

Steder

Havet (הַיָּם) og Jordan (הַיַּרְדֵּן) utgjør salmens geografiske ramme. «Havet» refererer til Sivsjøen (hebraisk יַם־סוּף, ofte oversatt «Rødehavet») ved utgangen fra Egypt, mens Jordan markerer inngangen til det lovede land – omtrent 40 år senere. Disse to vannene representerer grensene for israelittenes ørkenvandring.

Fjellene og haugene som «hoppet som værer» henspiller trolig på hendelsene ved Sinai, hvor fjellet skalv da Gud steg ned (2 Mos 19:18). Sinai-fjellets lokalisering er omdiskutert, men tradisjonelt identifisert med Jebel Musa på Sinai-halvøya.

Nøkkelbegreper

Ordet לֹעֵז (loʿez) i vers 1 betyr «fremmedspråklig» eller «barbarisk språk» og beskriver Egypt som et folk med uforståelig tale. Dette understreker israelittenes fremmedhet i Egypt og at de var omgitt av en kultur som ikke var deres egen.

Uttrykket קָדְשׁוֹ (qodsho, «hans helligdom») i vers 2 brukes uvanlig om Juda som folk, ikke om et sted. Hele folket blir beskrevet som Guds hellige eiendom og hans «herredømme» (מַמְשְׁלוֹתָיו).

Ordet חַלָּמִישׁ (challamish) i vers 8 betegner flintstein eller særlig hard klippe, i kontrast til צוּר (tsur, vanlig klippe) tidligere i samme vers. Begge ordene henviser til hendelsen ved Meriba der Moses slo vann ut av klippen (2 Mos 17:6; 4 Mos 20:11).

Kapittel-spesifikke funn

Konseptet om at naturen reagerer på en guddommelig tilsynekomst finnes også i omkringliggende kulturer. Kanaaneiske tekster fra Ugarit (ca. 1400–1200 f.Kr.) beskriver lignende scener der fjell og hav responderer på gudenes nærvær. Salme 114 bruker imidlertid dette motivet polemisk: mens kanaaneisk religion så havet (Yam) som en guddom, fremstiller salmen havet som en skapning som flykter i frykt for Israels Gud.

Personer2

Jakob2 Juda1

Alle personer →

Viktige ord7

Utferd — Handlingen å dra ut eller forlate et sted, i denne sammenhengen refererer det til Israels folk som forlot Egypt.
Egypt — Et gammelt land i Nord-Afrika, hvor Israels folk var slaver før Gud ledet dem ut under ledelse av Moses.
Judah — En av de tolv stammene i Israel, her brukt som en representasjon for hele Israels folk.
Havet — Refererer til Rødehavet, som ifølge Bibelen delte seg slik at Israels folk kunne krysse det trygt under flukten fra Egypt.
Fjell — Fysiske landskapselementer som representerer Guds makt og storhet i denne konteksten. Fjellene hoppet og beveget seg som lam i respons til Guds nærvær.
Herren — Et annet navn for Gud, den allmektige skaperen som beskyttet og ledet Israels folk.
Jordens kilde — En metaforisk referanse til Guds evne til å skape og gi liv, i dette tilfellet ved å bringe vann fra en klippe.