SalmeneKapittel 137

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Ved Babylons elver satt vi og gråt da vi mintes Sion.

עַ֥ל נַהֲר֨וֹת ׀ בָּבֶ֗ל שָׁ֣ם יָ֭שַׁבְנוּ גַּם־בָּכִ֑ינוּ בְּ֝זָכְרֵ֗נוּ אֶת־צִיּֽוֹן׃ ‬

I piletrærne der hengte vi opp våre harper.

עַֽל־עֲרָבִ֥ים בְּתוֹכָ֑הּ תָּ֝לִ֗ינוּ כִּנֹּרוֹתֵֽינוּ׃ ‬

For der krevde våre fangevoktere sang av oss, våre plagere krevde glede: «Syng for oss en sang fra Sion!»

כִּ֤י שָׁ֨ם שְֽׁאֵל֪וּנוּ שׁוֹבֵ֡ינוּ דִּבְרֵי־שִׁ֭יר וְתוֹלָלֵ֣ינוּ שִׂמְחָ֑ה שִׁ֥ירוּ לָ֝֗נוּ מִשִּׁ֥יר צִיּֽוֹן׃ ‬

Hvordan kan vi synge Herrens sang på fremmed jord?

אֵ֗יךְ נָשִׁ֥יר אֶת־שִׁיר־יְהוָ֑ה עַ֝֗ל אַדְמַ֥ת נֵכָֽר׃ ‬

Om jeg glemmer deg, Jerusalem, da må min høyre hånd bli glemt!

אִֽם־אֶשְׁכָּחֵ֥ךְ יְֽרוּשָׁלִָ֗ם תִּשְׁכַּ֥ח יְמִינֽ͏ִי׃ ‬

Må min tunge klebe til ganen om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede.

תִּדְבַּ֥ק־לְשׁוֹנִ֨י ׀ לְחִכִּי֮ אִם־לֹ֢א אֶ֫זְכְּרֵ֥כִי אִם־לֹ֣א אַ֭עֲלֶה אֶת־יְרוּשָׁלַ֑͏ִם עַ֝֗ל רֹ֣אשׁ שִׂמְחָתֽ͏ִי׃ ‬

Herre, husk hva Edoms sønner gjorde den dagen Jerusalem falt, da de ropte: «Riv ned, riv ned, helt til grunnen!»

זְכֹ֤ר יְהוָ֨ה ׀ לִבְנֵ֬י אֱד֗וֹם אֵת֮ י֤וֹם יְֽרוּשָׁ֫לָ֥͏ִם הָ֭אֹ֣מְרִים עָ֤רוּ ׀ עָ֑רוּ עַ֝֗ד הַיְס֥וֹד בָּֽהּ׃ ‬

Du Babels datter, som skal bli ødelagt – salig er den som gjengjelder deg det du har gjort mot oss.

בַּת־בָּבֶ֗ל הַשְּׁד֫וּדָ֥ה אַשְׁרֵ֥י שֶׁיְשַׁלֶּם־לָ֑ךְ אֶת־גְּ֝מוּלֵ֗ךְ שֶׁגָּמַ֥לְתְּ לָֽנוּ׃ ‬

Salig er den som griper dine spedbarn og knuser dem mot klippen.

אַשְׁרֵ֤י ׀ שֶׁיֹּאחֵ֓ז וְנִפֵּ֬ץ אֶֽת־עֹלָלַ֗יִךְ אֶל־הַסָּֽלַע׃ ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 137

Hovedtema: En klagesang som uttrykker Israels dype sorg i eksil og lengsel etter Jerusalem, sammen med rop om gjengjeldelse mot fiendene.

Innhold: Ved elvene i Babylon sitter israelittene og gråter når de minnes Sion. De henger harpene på piltrærne og nekter å synge Herrens sanger i det fremmede landet, selv når fangevoktere krever det. Med sterke selvforbannelser sverger de troskap til Jerusalem, og salmen avsluttes med bønn om hevn over Edom og Babylon.

Nøkkelord/bilder:

Babylons elver: Eksilets sted der israelittene sørger over tapet av hjemlandet.
Harpene på piltrærne: Symbol på at lovsangen har forstummet – gleden er umulig i fangenskap.
Jerusalem som «høyeste glede»: Uttrykker den dype lengselen og løftet om aldri å glemme den hellige byen.
«Babels datter»: Personifisering av Babylon som skal få gjengjeldelse for sine gjerninger mot Israel.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Salmenes bok, kapittel 137

Steder

Babel og elvene – Salmen åpner med referanse til «Babels elver», som viser til elvene Eufrat og Tigris samt det omfattende kanalsystemet i Babylonia. De bortførte jødene ble bosatt i ulike områder, blant annet ved kanalen Kebar (Esek 1,1-3). Disse elvebankene fungerte som naturlige samlingsplasser for eksilsamfunnet, muligens for bønn og sorg siden de var utenfor byens avgudsdyrkelse.

Sion og Jerusalem – Disse navnene brukes om hverandre i salmen og representerer både den fysiske byen og tempelet som ble ødelagt i 586 f.Kr. For de landflyktige var Jerusalem ikke bare en geografisk lokasjon, men det åndelige sentrum for tilbedelse av JHVH.

Hendelser og skikker

Det babylonske eksil – Salmen reflekterer direkte opplevelsen av eksilet etter Nebukadnesars ødeleggelse av Jerusalem i 586 f.Kr. Babylonerne praktiserte massedeportasjon av erobrede folk, en strategi for å bryte ned nasjonal identitet. De bortførte ble tvunget til å underholde sine undertrykkere – en ydmykende praksis kjent fra andre oldtidskilder.

Edoms svik – Vers 7 nevner «Edoms sønner» som oppfordret til Jerusalems ødeleggelse. Edomittene, Israels nabofolk og slektninger (etterkommere av Esau), utnyttet Judas fall ved å plyndre og hindre flyktninger. Dette sviket ble dypt følt fordi det kom fra et «broderfolk» (jf. Obadja; Esek 25,12–14).

Nøkkelbegreper

Kinnor (כִּנּוֹר) – Det hebraiske ordet oversettes ofte «harpe» eller «lyre», og var et strengeinstrument sentralt i tempeltilbedelsen. Å henge kinnoren på trærne symboliserte at tilbedelsens musikk var forstummet – en handling av sorg og protest.

«Herrens sang» (שִׁיר־יְהוָה) – Dette uttrykket i vers 4 viser til den hellige sangen som hørte hjemme i tempelgudstjenesten. Spørsmålet «Hvordan kan vi synge» uttrykker den teologiske krisen: Kunne JHVH tilbes på fremmed, uren jord, borte fra hans utvalgte bolig?

«Salig er den» (אַשְׁרֵי) – Dette ordet, kjent fra Salme 1,1, brukes her i vers 8–9 om den som gjengjelder Babel. Dette sjokkerende bildet reflekterer oldtidens krigsbrutalitet der seierherrene knuste beseiredes barn (jf. Hos 10,14; 2 Kong 8,12). Formuleringen uttrykker rå fortvilelse og rop om rettferdig gjengjeldelse snarere enn en guddommelig befaling til handling.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord8

Babylon — En gammel by og rike i Mesopotamia, kjent for sin makt og praktsfulle arkitektur.
Elvene — Vannveier som refererer til elvene i Babylon, hvor Israels folk satt og gråt under eksilet.
Sion — Et fjell i Jerusalem og et symbol på Guds bolig og Israels åndelige hjem.
Glemme — Å miste minnet om noe eller ikke huske det, her brukt som en bønn om at Jerusalem aldri må glemmes.
Høyre hånd — Symboliserer styrke og dyktighet, spesielt i musikk og kamp.
Datter — Refererer her til folket eller nasjonen som kommer fra en bestemt by eller land, som "datter Babylon".
Hevn — Gjengjeldelse eller straff for en tidligere handling, ofte med ønsket om rettferdighet eller oppreisning.
Edom — En gammel nasjon og fiende av Israel, som ba om Jerusalems ødeleggelse.