FLOGVIT
.bible

4. MosebokKapittel 14

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Da satte hele menigheten i med høye rop, og folket gråt den natten.
Då lyfte heile forsamlinga opp røysta si og skreik. Folket gret den natta.
Alle Israels barn klaget mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Hadde vi bare dødd i Egypt, eller hadde vi bare dødd her i ørkenen!
Alle Israels born klaga mot Moses og Aron. Heile forsamlinga sa til dei: «Hadde vi berre fått døy i Egypt eller i denne øydemarka!
Hvorfor fører Herren oss til dette landet for at vi skal falle for sverd? Våre kvinner og barn vil bli tatt som bytte. Er det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?»
Kvifor fører Herren oss til dette landet, så vi skal falla for sverd? Konene og borna våre vil bli til bytte. Er det ikkje betre for oss å venda attende til Egypt?»
Og de sa til hverandre: «La oss velge en leder og vende tilbake til Egypt!»
Dei sa til kvarandre: «Lat oss velja ein leiar og venda attende til Egypt!»
Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele Israels menighet.
Då fall Moses og Aron ned på andletet framfor heile Israels forsamling.
Og Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, som var blant dem som hadde utforsket landet, flerret klærne sine.
Josva, son til Nun, og Kaleb, son til Jefunne, som var mellom dei som hadde speida ut landet, reiv sund kleda sine.
De sa til hele Israels menighet: «Landet vi dro gjennom for å utforske, er et overmåte godt land.
Dei sa til heile Israels forsamling: «Landet vi drog gjennom for å speida det ut, er eit overlag godt land.
Om Herren har behag i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss – et land som flyter av melk og honning.
Om Herren har hugnad i oss, vil han føra oss inn i dette landet og gje det til oss – eit land som fløymer av mjølk og honning.
Men gjør ikke opprør mot Herren! Og frykt ikke folket i landet, for de er vårt brød. Beskyttelsen deres er veket fra dem, og Herren er med oss. Frykt dem ikke!»
Berre gjer ikkje opprør mot Herren! Og ver ikkje redde for folket i landet, for dei er brød for oss. Vernet deira har vike frå dei, og Herren er med oss. Ver ikkje redde for dei!»
Men hele menigheten sa at de ville steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i møteteltet for alle Israels barn.
Men heile forsamlinga sa at dei ville steina dei. Då synte Herrens herlegdom seg i møteteltet for alle Israels born.
Herren sa til Moses: «Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, til tross for alle de tegn jeg har gjort blant dem?
Herren sa til Moses: «Kor lenge skal dette folket vanæra meg? Kor lenge vil dei la vera å tru på meg, trass i alle teikna eg har gjort mellom dei?
Jeg vil slå dem med pest og drive dem bort. Og deg vil jeg gjøre til et folk som er større og mektigere enn dem.»
Eg vil slå dei med pest og gjera dei arvlause, og gjera deg til eit folk som er større og mektigare enn dei.»
Men Moses sa til Herren: «Egypterne vil få høre om det, for du førte dette folket ut fra dem med din kraft.
Moses sa til Herren: «Men egyptarane har høyrt at du med di makt førte dette folket opp frå dei.
Og de vil fortelle det til innbyggerne i dette landet. De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du, Herre, viser deg for dem ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skysøyle om dagen og i en ildsøyle om natten.
Og dei vil fortelja det til innbyggjarane i dette landet. Dei har høyrt at du, Herre, er midt i dette folket, at du, Herre, viser deg andlet til andlet, at skya di står over dei, og at du går føre dei i ei skysøyle om dagen og i ei eldsøyle om natta.
Hvis du dreper dette folket som én mann, vil folkeslagene som har hørt ryktet om deg, si:
Om du drep dette folket som ein einaste mann, då vil folkeslaga som har høyrt ryktet om deg, seia:
'Fordi Herren ikke maktet å føre dette folket inn i landet han hadde lovet dem med ed, slaktet han dem ned i ørkenen.'
'Herren makta ikkje å føra dette folket inn i landet han hadde lova dei med eid, difor slakta han dei i øydemarka.'
Så la nå min Herres kraft vise seg stor, slik du har sagt:
Lat no krafta til Herren visa seg stor, slik som du har sagt:
'Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han bærer over med skyld og lovbrudd, men lar ikke den skyldige gå ustraffet. Han lar fedrenes skyld komme over barna, til tredje og fjerde ledd.'
'Herren er sein til vreide og rik på miskunn. Han tilgjev skuld og brot, men lèt ikkje den skuldige gå fri. Han straffar fedrane si skuld på borna, til tredje og fjerde slektsledd.'
Tilgi dette folkets skyld i din store miskunn, slik du har båret over med dette folket helt fra Egypt og hit.»
Tilgjev då skulda til dette folket etter din store miskunn, slik du har bore over med dette folket frå Egypt og til no.»
Da sa Herren: «Jeg tilgir, slik du har bedt om.
Herren sa: «Eg tilgjev dei, slik du bed om.
Men så sant jeg lever, skal Herrens herlighet fylle hele jorden:
Men så sant eg lever, skal Herrens herlegdom fylla heile jorda:
Alle de mennene som har sett min herlighet og de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, men likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har hørt på min røst –
Ingen av dei mennene som har sett min herlegdom og dei teikna eg gjorde i Egypt og i øydemarka, og som likevel har sett meg på prøve desse ti gongene og ikkje høyrt på røysta mi,
de skal ikke få se det landet jeg lovet med ed til deres fedre. Ingen som har foraktet meg, skal få se det.
ingen av dei skal få sjå landet eg lova fedrane deira med eid. Ingen som har vanæra meg, skal få sjå det.
Men min tjener Kaleb, fordi det er en annen ånd i ham og han har fulgt meg helt, ham vil jeg føre inn i det landet han kom til, og hans etterkommere skal ta det i eie.
Men tenaren min Kaleb, fordi det var ein annan ande i han og han følgde meg heilhjarta, han vil eg føra inn i landet han kom til, og ætta hans skal eiga det.
Amalekittene og kanaaneerne bor i dalen. Vend om i morgen og dra ut i ørkenen, mot Sivsjøen.»
Amalekittane og kanaanearane bur i dalen. Snu i morgon og dra ut i øydemarka, mot Sivsjøen!»
«Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt klagene som Israels barn retter mot meg.
«Kor lenge skal denne vonde forsamlinga klaga mot meg? Eg har høyrt klagene som Israels born kjem med mot meg.
Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren, det dere har sagt for mine ører, det skal jeg gjøre mot dere.
Sei til dei: Så sant eg lever, seier Herren, det de har sagt for øyra mine, det skal eg gjera mot dykk.
I denne ørkenen skal likene deres falle – alle dere som ble mønstret, hele tallet på dere fra tjue år og oppover, dere som har klaget mot meg.
I denne øydemarka skal lika dykkar falla, alle de som vart talde, heile talet dykkar, frå tjue år og oppover, de som har klaga mot meg.
Dere skal ikke komme inn i det landet jeg med løftet hånd sa jeg ville la dere bo i – ingen andre enn Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.
Ingen av dykk skal koma inn i landet eg lova med eid at de skulle bu i, unnateke Kaleb, son til Jefunne, og Josva, son til Nun.
Men barna deres, som dere sa ville bli tatt som bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal lære å kjenne det landet dere vraket.
Men borna dykkar, som de sa ville bli til bytte, dei vil eg føra inn, og dei skal læra å kjenna landet de vraka.
Men dere selv – likene deres skal falle i denne ørkenen.
Men de sjølve – lika dykkar skal falla i denne øydemarka.
Barna deres skal være hyrder i ørkenen i førti år og bære følgene av troløsheten deres, inntil likene deres er borte i ørkenen.
Borna dykkar skal vera gjetarar i øydemarka i førti år og bera uttruskapen dykkar, til lika dykkar er borte i øydemarka.
Etter tallet på de dagene dere utforsket landet – førti dager, én dag for hvert år – skal dere bære syndene deres i førti år, og dere skal få kjenne min motstand.
Etter talet på dagar de speida ut landet, førti dagar, ein dag for kvart år, skal de bera syndene dykkar i førti år. Då skal de få kjenna min motstand.
Jeg, Herren, har talt. Sannelig, dette skal jeg gjøre mot hele denne onde menigheten som har sammensverget seg mot meg. I denne ørkenen skal de gå til grunne, og der skal de dø.»
Eg, Herren, har tala. Sanneleg, dette vil eg gjera mot heile denne vonde forsamlinga som har rotta seg saman mot meg. I denne øydemarka skal dei gå til grunne, og der skal dei døy.»
De mennene som Moses hadde sendt for å utforske landet, og som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å spre et ondt rykte om landet –
Dei mennene som Moses hadde sendt for å speida ut landet, og som kom attende og fekk heile forsamlinga til å klaga mot han ved å spreie vondt rykte om landet,
disse mennene som hadde spredt det onde ryktet om landet, døde av en plage for Herrens ansikt.
desse mennene som hadde spreidd det vonde ryktet om landet, døydde av ein pest for Herrens andlet.
Men av de mennene som hadde dratt for å utforske landet, ble Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, i live.
Men Josva, son til Nun, og Kaleb, son til Jefunne, vart i live av dei mennene som hadde gått for å speida ut landet.
Da Moses fortalte dette til alle Israels barn, sørget folket dypt.
Då Moses fortalde desse orda til alle Israels born, sørgde folket storleg.
Tidlig neste morgen dro de opp mot fjellets topp og sa: «Se, her er vi! Vi vil dra opp til det stedet Herren talte om, for vi har syndet.»
Tidleg om morgonen stod dei opp og gjekk opp mot fjelltoppen og sa: «Sjå, vi er klare! Vi vil dra opp til staden Herren har sagt, for vi har synda.»
Men Moses sa: «Hvorfor overtreder dere Herrens befaling? Det kommer ikke til å lykkes.
Men Moses sa: «Kvifor bryt de bodet frå Herren? Det vil ikkje lukkast.
Dra ikke opp, for Herren er ikke midt iblant dere, så dere ikke blir slått ned av fiendene deres.
Dra ikkje opp, for Herren er ikkje midt imellom dykk! Då vert de slegne av fiendane dykkar.
For amalekittene og kanaaneerne står der foran dere, og dere vil falle for sverd. Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil ikke Herren være med dere.»
For amalekittane og kanaanearane står der framfor dykk, og de skal falla for sverd. Fordi de har vendt dykk bort frå Herren, vil ikkje Herren vera med dykk.»
Men de var overmodige og dro opp mot fjellets topp, selv om Herrens paktsark og Moses ikke forlot leiren.
Men dei var dumdristige og drog opp mot fjelltoppen, endå Herrens paktkiste og Moses ikkje flytta seg frå leiren.
Da kom amalekittene og kanaaneerne som bodde i det fjellet, ned og slo dem og knuste dem helt til Horma.
Då kom amalekittane og kanaanearane som budde i det fjellet, ned og slo dei og dreiv dei attende heilt til Horma.
←→