FLOGVIT
Tema
.bible

5. MosebokKapittel 1

+ UndertekstGrunntekstNeste →
Dette er de ordene Moses talte til hele Israel på den andre siden av Jordan – i ørkenen, i Araba-sletten, overfor Suf, mellom Paran og Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab.
Dette er dei orda Moses tala til heile Israel på hi sida av Jordan, i øydemarka, på slettene andsynes Suf, mellom Paran og Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab.
Det er elleve dagers reise fra Horeb til Kadesj-Barnea langs veien gjennom Se'ir-fjellene.
Det er elleve dagsreiser frå Horeb til Kadesj-Barnea på vegen gjennom Se'ir-fjella.
I det førtiende året, på den første dagen i den ellevte måneden, talte Moses til Israels barn i samsvar med alt det Herren hadde befalt ham å si til dem.
I det førtiande året, den fyrste dagen i den ellevte månaden, tala Moses til Israels born om alt det Herren hadde bode han å seia til dei.
Dette var etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Asjtarot ved Edre'i.
Dette var etter at han hadde slege Sihon, amorittkongen som budde i Hesjbon, og Og, kongen i Basan, som budde i Asjtarot og Edre'i.
På den andre siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å utlegge denne loven. Han sa:
På hi sida av Jordan, i Moab-landet, tok Moses til å leggja ut denne lova og sa:
Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet.
Herren, vår Gud, tala til oss ved Horeb og sa: De har halde dykk lenge nok ved dette fjellet.
Bryt opp og dra av sted! Gå til amorittenes fjellland og til alle nabofolkene i Araba-sletten, i fjelltraktene, i lavlandet, i Negev og ved kysten – til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven, Eufrat.
Bryt opp og dra av stad! Gå til fjellandet åt amorittane og til alle grannefolka deira på slettene, i fjella, i låglandet, i Negev og langs sjøkysten, til landet åt kanaanearane og til Libanon, heilt til den store elva, Eufrat.
Se, jeg har lagt landet foran dere. Dra inn og ta i eie det landet som Herren med ed lovet å gi deres fedre Abraham, Isak og Jakob, og deres etterkommere etter dem.
Sjå, eg har lagt landet framfor dykk. Gå inn og ta landet i eige, det som Herren lova fedrane dykkar, Abraham, Isak og Jakob, å gje til dei og etterkomarane deira.
På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke bære dere alene.
Den gongen sa eg til dykk: Eg maktar ikkje åleine å bera dykk.
Herren deres Gud har gjort dere tallrike, og se, i dag er dere like mange som himmelens stjerner.
Herren, dykkar Gud, har auka talet dykkar, og sjå, i dag er de talrike som stjernene på himmelen.
Måtte Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger flere enn dere er, og velsigne dere slik han har lovet dere.
Måtte Herren, Gud åt fedrane dykkar, gjera dykk tusen gonger fleire og velsigna dykk slik han har lova dykk!
Men hvordan kan jeg alene bære deres byrde, deres tunge ansvar og deres stridigheter?
Korleis kan eg åleine bera strevet, børa og tretta dykkar?
Velg ut vise, forstandige og erfarne menn fra hver stamme, så skal jeg sette dem som ledere over dere.
Vel ut vise, forstandige og velrenommerte menn frå stammane dykkar, så skal eg setja dei til leiarar over dykk.
Da svarte dere meg og sa: Det du foreslår, er godt å gjøre.
Då svara de meg og sa: Det du har sagt vi skal gjera, er godt.
Så tok jeg overhodene for stammene deres, vise og erfarne menn, og satte dem som ledere over dere: førere over tusen, førere over hundre, førere over femti og førere over ti, samt tilsynsmenn for hver stamme.
Så tok eg overhovuda for stammane dykkar, vise og velrenommerte menn, og sette dei til leiarar over dykk: høvdingar over tusen, høvdingar over hundre, høvdingar over femti og høvdingar over ti, og tilsynsmenn for stammane dykkar.
På den tiden ga jeg også dommerne deres denne befalingen: Hør på sakene mellom deres brødre, og døm rettferdig mellom en mann og hans bror og en fremmed som bor hos ham.
Den gongen baud eg domarane dykkar og sa: Høyr sakene mellom brørne dykkar og døm rettferdig, både mellom ein mann og bror hans og mellom han og den framande hjå han.
Dere skal ikke gjøre forskjell på folk når dere dømmer. Den lille skal dere høre på like mye som den store. Dere skal ikke frykte for noen, for dommen tilhører Gud. De sakene som blir for vanskelige for dere, skal dere bringe til meg, så skal jeg høre på dem.
De skal ikkje gjera skilnad på folk i retten. Den vesle skal de høyra på like vel som den store. Ver ikkje redde for noko menneske, for dommen høyrer Gud til. Den saka som er for vanskeleg for dykk, skal de koma til meg med, så skal eg høyra henne.
På den tiden ga jeg dere befaling om alt det dere skulle gjøre.
Den gongen baud eg dykk alt de skulle gjera.
Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og skremmende ørkenen som dere har sett, langs veien mot amorittenes fjellland, slik Herren vår Gud hadde befalt oss. Og vi kom til Kadesj-Barnea.
Så braut vi opp frå Horeb og drog gjennom heile den store og skræmande øydemarka som de har sett, på vegen mot amorittfjella, slik Herren, vår Gud, hadde bode oss. Og vi kom til Kadesj-Barnea.
Da sa jeg til dere: Nå er dere kommet til amorittenes fjellland, som Herren vår Gud gir oss.
Då sa eg til dykk: De er komne til amorittfjella, som Herren, vår Gud, gjev oss.
Se, Herren din Gud har lagt landet foran deg. Dra opp og ta det i eie, slik Herren, dine fedres Gud, har sagt deg. Vær ikke redd og mist ikke motet!
Sjå, Herren, din Gud, har lagt landet framfor deg. Dra opp og ta det i eige, slik Herren, Gud åt fedrane dine, har sagt til deg. Ver ikkje redd og mist ikkje motet!
Da kom dere alle til meg og sa: La oss sende menn i forveien som kan utforske landet for oss og bringe tilbake melding om hvilken vei vi skal ta, og hvilke byer vi skal komme til.
Då kom de alle til meg og sa: Lat oss senda nokre menn føre oss, så dei kan utforska landet for oss og koma attende med melding om kva veg vi skal fara, og kva byar vi skal koma til.
Det syntes jeg var godt, og jeg valgte ut tolv menn blant dere, én mann fra hver stamme.
Det tykte eg var eit godt framlegg, og eg valde ut tolv menn av dykk, éin frå kvar stamme.
De dro av sted og gikk opp i fjelltraktene. De kom til Esjkol-dalen og utforsket landet.
Dei tok av stad og gjekk opp i fjella og kom til Esjkol-dalen og speidde der.
De tok med seg noe av landets frukt og brakte det ned til oss. De ga oss denne meldingen: Det landet som Herren vår Gud gir oss, er godt.
Dei tok med seg noko av frukta i landet og kom ned til oss att. Dei melde attende og sa: Det landet som Herren, vår Gud, gjev oss, er godt.
Men dere ville ikke dra opp. Dere satte dere opp mot Herrens, deres Guds, befaling.
Men de ville ikkje dra opp. De sette dykk opp mot ordet frå Herren, dykkar Gud.
Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, førte han oss ut av Egypt for å gi oss i amorittenes hånd og utrydde oss.
De murra i telta dykkar og sa: Fordi Herren hatar oss, førte han oss ut frå Egypt for å gje oss i hendene på amorittane og øydeleggja oss.
Hvor skal vi dra? Våre brødre har fått hjertet vårt til å smelte av frykt. De sa: Folket er større og høyere enn oss, byene er store og befestet opp mot himmelen. Vi så også Anak-sønnene der.
Kvar skal vi fara? Brørne våre har fått hjartet vårt til å smelta då dei sa: Folket er større og høgare enn vi, byane er store og med murar som når til himmelen, ja, vi såg òg anakittar der.
Da sa jeg til dere: Vær ikke redde og frykt ikke for dem!
Då sa eg til dykk: Ver ikkje redde og ottast ikkje for dei!
Herren deres Gud går foran dere. Han skal kjempe for dere, slik han gjorde for dere i Egypt, rett for deres øyne.
Herren, dykkar Gud, som går føre dykk, han skal strida for dykk, slik han gjorde for dykk i Egypt, midt for augo dykkar.
Og i ørkenen så du hvordan Herren din Gud bar deg, slik en mann bærer sin sønn, hele veien dere gikk, helt til dere kom til dette stedet.
Og i øydemarka, som du har sett, bar Herren, din Gud, deg slik ein far ber son sin, heile vegen de gjekk, til de kom til denne staden.
Men til tross for dette hadde dere ingen tro på Herren deres Gud,
Men trass i dette trudde de ikkje på Herren, dykkar Gud.
han som gikk foran dere på veien for å finne et sted der dere kunne slå leir – om natten i ild for å vise dere veien dere skulle gå, og om dagen i en sky.
Han som gjekk føre dykk på vegen for å finna ein stad de kunne slå leir, i eld om natta så de kunne sjå vegen de skulle gå, og i ei sky om dagen.
Herren hørte det dere sa, og han ble vred og sverget:
Herren høyrde orda dykkar og vart vreid og svor:
Ikke én eneste av mennene i denne onde slekten skal få se det gode landet som jeg med ed lovet å gi deres fedre –
Ikkje ein einaste av mennene i denne vonde slekta skal få sjå det gode landet eg svor å gje fedrane dykkar.
unntatt Kaleb, sønn av Jefunne. Han skal få se det, og til ham og hans sønner vil jeg gi det landet han har satt sin fot i, fordi han fulgte Herren helhjertet.
Berre Kaleb, son til Jefunne, skal få sjå det. Til han og sønene hans vil eg gje det landet han har gått i, fordi han heilhjarta følgde Herren.
Også på meg ble Herren vred for deres skyld og sa: Heller ikke du skal komme inn dit.
Herren vart òg vreid på meg for dykkar skuld og sa: Heller ikkje du skal koma dit.
Men Josva, sønn av Nun, som står foran deg, han skal komme dit inn. Styrk ham, for han skal la Israel ta landet i arv.
Josva, son til Nun, som står framfor deg, han skal koma dit. Styrk han, for han skal føra Israel til å ta landet i arv.
Og de små barna deres, som dere sa ville bli tatt som bytte, og barna deres som ennå ikke kjenner forskjell på godt og ondt – de skal komme dit inn. Til dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.
Og småborna dykkar, som de sa skulle verta til rov, og borna dykkar som enno ikkje kjenner skilnaden på godt og vondt, dei skal koma dit. Til dei vil eg gje landet, og dei skal ta det i eige.
Men dere, snu og dra ut i ørkenen, langs veien mot Sivsjøen!
Men de, snu dykk og dra ut i øydemarka, på vegen mot Raudehavet!
Da svarte dere og sa til meg: Vi har syndet mot Herren. Vi vil dra opp og kjempe, slik Herren vår Gud har befalt oss. Så spente hver mann av dere på seg sine våpen, og dere var overmodige nok til å dra opp i fjellet.
Då svara de meg og sa: Vi har synda mot Herren! Vi vil dra opp og kjempa, slik Herren, vår Gud, har bode oss. Så spente kvar og ein av dykk på seg våpna sine og var dumdristige nok til å dra opp i fjella.
Men Herren sa til meg: Si til dem: Dere skal ikke dra opp og ikke kjempe, for jeg er ikke midt iblant dere. Ellers vil dere bli slått av fiendene deres.
Men Herren sa til meg: Sei til dei: De skal ikkje dra opp og ikkje kjempa, for eg er ikkje midt iblant dykk. Elles kjem de til å verta slegne ned av fiendane dykkar.
Jeg talte til dere, men dere hørte ikke. Dere satte dere opp mot Herrens befaling og var overmodige og dro opp i fjellet.
Eg tala til dykk, men de ville ikkje høyra. De sette dykk opp mot Herrens ord, var overmodige og drog opp i fjella.
Da rykket amorittene som bodde i det fjellet, ut mot dere og forfulgte dere slik bier gjør. De slo dere i Se'ir, helt til Horma.
Då drog amorittane som budde i dei fjella, ut mot dykk og forfølgde dykk som bier gjer, og dei slo dykk ned i Se'ir, heilt til Horma.
Dere vendte tilbake og gråt for Herrens åsyn, men Herren hørte ikke på deres røst og vendte ikke sitt øre til dere.
Då de kom attende, gret de for Herrens åsyn, men Herren høyrde ikkje på røysta dykkar og gav ikkje øyra til dykk.
Så ble dere i Kadesj i lang tid – alle de dagene dere oppholdt dere der.
Så vart de verande i Kadesj i lang tid, i alle dei dagane de var der.
←→