FLOGVIT
.bible

JosvaKapittel 2

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Josva, Nuns sønn, sendte i hemmelighet ut to speidere fra Sjittim og sa: «Gå og undersøk landet, særlig Jeriko.» De dro av sted og kom til huset til en skjøge som het Rahab, og de overnattet der.
Josva, son til Nun, sende i løynd to menn ut frå Sjittim som speidarar og sa: «Gå og sjå på landet og på Jeriko.» Dei gjekk av stad og kom til huset åt ei hore som heitte Rahab, og dei overnatta der.
Da ble det meldt til kongen i Jeriko: «Noen menn fra Israel har kommet hit i natt for å utforske landet.»
Då vart det sagt til kongen i Jeriko: «Sjå, det har kome menn hit i natt frå israelittane for å utforska landet.»
Kongen i Jeriko sendte bud til Rahab og sa: «Utlever mennene som har kommet til deg og er i ditt hus, for de er kommet for å utforske hele landet.»
Så sende kongen i Jeriko bod til Rahab og sa: «Før ut mennene som har kome til deg, dei som kom til huset ditt, for dei har kome for å utforska heile landet.»
Men kvinnen hadde tatt de to mennene og gjemt dem. Hun sa: «Ja, mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra.
Men kvinna hadde teke dei to mennene og gøymt dei. Ho sa: «Ja, det kom menn til meg, men eg visste ikkje kvar dei var ifrå.»
Da byporten skulle stenges i mørkningen, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor de dro. Skynd dere og sett etter dem, så kan dere innhente dem.»
«Då porten skulle stengjast i mørkret, gjekk mennene ut. Eg veit ikkje kvar mennene tok vegen. Skund dykk og set etter dei, så kan de nå dei att.»
Men hun hadde ført dem opp på taket og gjemt dem under linstilkene som lå utbredt der oppe.
Men ho hadde ført dei opp på taket og gøymt dei under linstilkane som ho hadde lagt utover på taket.
Mennene forfulgte dem på veien mot Jordan, til vadestedene. Og så snart forfølgerne var ute, ble byporten stengt.
Mennene forfølgde dei på vegen mot Jordan, til vadestadene. Og porten vart stengd straks forfølgjarane hadde gått ut.
Før speiderne hadde lagt seg, gikk hun opp til dem på taket.
Før speidarane hadde lagt seg, gjekk ho opp til dei på taket.
Hun sa til mennene: «Jeg vet at Herren har gitt dere landet. Redsel for dere har falt over oss, og alle som bor i landet, mister motet for dere.
Ho sa til mennene: «Eg veit at Herren har gjeve dykk landet, og at redsla for dykk har falle over oss, og at alle som bur i landet, har mista motet for dykk.
For vi har hørt hvordan Herren tørket ut Sivsjøen foran dere da dere dro ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann.
For vi har høyrt korleis Herren tørka ut vatnet i Sivsjøen framfor dykk då de drog ut frå Egypt, og kva de gjorde med dei to amorittiske kongane på hi sida av Jordan, Sihon og Og, som de bannstøytte.
Da vi hørte det, mistet vi motet, og ingen har lenger mot til å stå imot dere. For Herren deres Gud er Gud i himmelen der oppe og på jorden her nede.
Då vi høyrde dette, smelta hjarta vårt, og det fanst ikkje mot att i nokon mann på grunn av dykk. For Herren, dykkar Gud, han er Gud i himmelen der oppe og på jorda her nede.
Så sverg nå for meg ved Herren at siden jeg har vist dere godhet, skal også dere vise godhet mot min fars hus. Gi meg et pålitelig tegn på det.
Så sver no for meg ved Herren at sidan eg har vist dykk miskunn, skal de òg visa miskunn mot familien min. Gjev meg eit truverdig teikn på det.
på at dere vil la min far og mor leve, mine brødre og søstre og alle deres, og at dere vil spare våre liv fra døden.»
Lat far min og mor mi leva, og brørne og systrene mine, og alle som høyrer dei til, og berg livet vårt frå døden.»
Mennene sa til henne: «Vårt liv for deres – til døden! Hvis du ikke røper vårt oppdrag, skal vi vise deg godhet og troskap når Herren gir oss landet.»
Mennene sa til henne: «Vårt liv for dykkar, til døden! Om de ikkje røper denne saka vår, så skal vi visa deg miskunn og truskap når Herren gjev oss landet.»
Hun firte dem ned med et tau gjennom vinduet, for huset hennes lå i bymuren; hun bodde i selve muren.
Så firte ho dei ned med eit tau gjennom vindauget, for huset hennar var i bymuren, og ho budde i muren.
Hun sa til dem: «Gå opp i fjellet, så ikke forfølgerne treffer på dere. Hold dere skjult der i tre dager til forfølgerne har vendt tilbake. Så kan dere dra deres vei.»
Ho sa til dei: «Gå opp i fjella så ikkje forfølgjarane skal finna dykk. Gøym dykk der i tre dagar til forfølgjarane har snudd, og gå så vegen dykkar.»
Mennene sa til henne: «Vi vil være løst fra denne eden du har fått oss til å sverge,
Mennene sa til henne: «Vi vil vera løyste frå denne eiden som du har teke av oss,
hvis ikke du, når vi kommer inn i landet, binder denne skarlagenrøde snoren i vinduet som du firte oss ned gjennom, og samler din far og din mor, dine brødre og hele din fars hus hos deg i huset.
om ikkje du, når vi kjem inn i landet, bind dette skarlagenraude snøret i vindauget som du firte oss ned gjennom. Og du må samla far din og mor di og syskena dine og heile familien din hos deg i huset.
Enhver som går ut av døren til ditt hus, hans blod skal komme over hans eget hode, og vi er uten skyld. Men alle som er hos deg i huset – deres blod skal komme over vårt hode hvis noen legger hånd på dem.
Alle som går ut gjennom døra i huset ditt, deira blod skal koma over deira eige hovud, og vi er utan skuld. Men alle som er hos deg i huset, deira blod skal koma over vårt hovud om hand vert lagd på dei.
Men hvis du røper vårt oppdrag, er vi løst fra eden du har fått oss til å sverge.»
Men om du røper denne saka vår, er vi løyste frå eiden du har teke av oss.»
Hun svarte: «La det være som dere sier.» Så sendte hun dem av sted, og de dro. Og hun bandt den skarlagenrøde snoren i vinduet.
Ho sa: «Lat det vera som de seier.» Så sende ho dei av stad, og dei gjekk. Og ho batt det skarlagenraude snøret i vindauget.
De dro opp i fjellet og ble der i tre dager til forfølgerne hadde vendt tilbake. Forfølgerne lette langs hele veien, men fant dem ikke.
Dei gjekk og kom opp i fjella og vart der i tre dagar til forfølgjarane hadde snudd. Forfølgjarane leita langs heile vegen, men fann dei ikkje.
Så vendte de to mennene tilbake. De gikk ned fra fjellet, krysset over elven og kom til Josva, Nuns sønn. De fortalte ham alt som hadde skjedd med dem.
Så snudde dei to mennene og gjekk ned frå fjellet. Dei gjekk over elva og kom til Josva, son til Nun, og fortalde han alt som hadde hendt dei.
De sa til Josva: «Herren har gitt hele landet i våre hender. Alle som bor i landet, mister motet for oss.»
Dei sa til Josva: «Herren har sanneleg gjeve heile landet i våre hender. Alle som bur i landet, har mista motet for oss.»
←→