LukasKapittel 14

Parallelle tekster1 parallell i dette kapitlet
Salt og lysMML

Matteus har den mest utfyllende versjonen.

13Dere er jordens salt. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, bare til å kastes ut og tråkkes ned av mennesker.

14Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.

15Heller ikke tenner man en lampe og setter den under et kar, men på lampeholderen, og den lyser for alle i huset.

16Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se deres gode gjerninger og ære deres Far i himlene.

MarkusMark 9:50

50Salt er godt. Men om saltet mister sin kraft, hvordan skal dere gjøre det salt igjen? Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre!»

Lukas(du leser)

34Salt er en god ting. Men om saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort salt igjen?

35Det duger verken for jorden eller for gjødselhaugen. Folk kaster det ut. Den som har ører å høre med, la ham høre!»

En sabbat kom han inn i huset til en av fariseerlederne for å spise et måltid, og de holdt nøye øye med ham.
Καὶ ἐγένετο ἐν τῷ ἐλθεῖν αὐτὸν εἰς οἶκόν τινος τῶν ἀρχόντων τῶν Φαρισαίων σαββάτῳ φαγεῖν ἄρτον καὶ αὐτοὶ ἦσαν παρατηρούμενοι αὐτόν.
Og se, foran ham sto det en mann som led av vatersott.
καὶ ἰδοὺ ἄνθρωπός τις ἦν ὑδρωπικὸς ἔμπροσθεν αὐτοῦ.
Jesus tok til orde og spurte de lovkyndige og fariseerne: «Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller ikke?»
καὶ ἀποκριθεὶς ὁ Ἰησοῦς εἶπεν πρὸς τοὺς νομικοὺς καὶ Φαρισαίους λέγων· ⸀Ἔξεστιν τῷ σαββάτῳ ⸂θεραπεῦσαι ἢ οὔ⸃;
Men de tidde. Da tok han tak i mannen, helbredet ham og lot ham gå.
οἱ δὲ ἡσύχασαν. καὶ ἐπιλαβόμενος ἰάσατο αὐτὸν καὶ ἀπέλυσεν.
Og han sa til dem: «Om en av dere har en sønn eller en okse som faller i en brønn, vil han ikke straks dra ham opp, selv på sabbatsdagen?»
⸀καὶ πρὸς αὐτοὺς εἶπεν· Τίνος ὑμῶν υἱὸς ἢ βοῦς εἰς φρέαρ ⸀πεσεῖται, καὶ οὐκ εὐθέως ἀνασπάσει αὐτὸν ⸀ἐν ἡμέρᾳ τοῦ σαββάτου;
Og de kunne ikke svare ham på dette.
καὶ οὐκ ἴσχυσαν ⸀ἀνταποκριθῆναι πρὸς ταῦτα.
Han fortalte så en lignelse til gjestene, da han la merke til hvordan de valgte ut de øverste plassene:
Ἔλεγεν δὲ πρὸς τοὺς κεκλημένους παραβολήν, ἐπέχων πῶς τὰς πρωτοκλισίας ἐξελέγοντο, λέγων πρὸς αὐτούς·
«Når du blir innbudt til et bryllup, så sett deg ikke øverst ved bordet. For kanskje har han innbudt en som er mer æret enn deg,
Ὅταν κληθῇς ὑπό τινος εἰς γάμους, μὴ κατακλιθῇς εἰς τὴν πρωτοκλισίαν, μήποτε ἐντιμότερός σου ᾖ κεκλημένος ὑπʼ αὐτοῦ
og han som innbød dere begge, kommer og sier til deg: 'Gi plass til denne.' Da må du med skam innta den nederste plassen.
καὶ ἐλθὼν ὁ σὲ καὶ αὐτὸν καλέσας ἐρεῖ σοι· Δὸς τούτῳ τόπον, καὶ τότε ἄρξῃ μετὰ αἰσχύνης τὸν ἔσχατον τόπον κατέχειν.
Nei, når du er innbudt, gå og sett deg nederst. Når så han som innbød deg kommer, vil han si til deg: 'Venn, flytt deg høyere opp.' Da vil du få ære foran alle som sitter til bords med deg.
ἀλλʼ ὅταν κληθῇς πορευθεὶς ἀνάπεσε εἰς τὸν ἔσχατον τόπον, ἵνα ὅταν ἔλθῃ ὁ κεκληκώς σε ⸀ἐρεῖ σοι· Φίλε, προσανάβηθι ἀνώτερον· τότε ἔσται σοι δόξα ἐνώπιον ⸀πάντων τῶν συνανακειμένων σοι.
For hver den som opphøyer seg selv, skal ydmykes, og den som ydmyker seg selv, skal opphøyes.
ὅτι πᾶς ὁ ὑψῶν ἑαυτὸν ταπεινωθήσεται καὶ ὁ ταπεινῶν ἑαυτὸν ὑψωθήσεται.
Han sa også til den som hadde innbudt ham: «Når du holder lunsj eller festmåltid, så innby ikke vennene dine eller brødrene dine eller slektningene dine eller rike naboer – for da kan de innby deg tilbake, og du har fått din gjengjeldelse.
Ἔλεγεν δὲ καὶ τῷ κεκληκότι αὐτόν· Ὅταν ποιῇς ἄριστον ἢ δεῖπνον, μὴ φώνει τοὺς φίλους σου μηδὲ τοὺς ἀδελφούς σου μηδὲ τοὺς συγγενεῖς σου μηδὲ γείτονας πλουσίους, μήποτε καὶ αὐτοὶ ⸂ἀντικαλέσωσίν σε⸃ καὶ γένηται ⸂ἀνταπόδομά σοι⸃.
Nei, når du holder et festmåltid, så innby fattige, vanføre, lamme og blinde.
ἀλλʼ ὅταν ⸂δοχὴν ποιῇς⸃, κάλει πτωχούς, ἀναπείρους, χωλούς, τυφλούς·
Da skal du være salig, for de har ikke noe å gi deg igjen. For du skal få det gjengjeldt ved de rettferdiges oppstandelse.»
καὶ μακάριος ἔσῃ, ὅτι οὐκ ἔχουσιν ἀνταποδοῦναί σοι, ἀνταποδοθήσεται γάρ σοι ἐν τῇ ἀναστάσει τῶν δικαίων.
Da en av gjestene hørte dette, sa han til ham: «Salig er den som skal spise brød i Guds rike!»
Ἀκούσας δέ τις τῶν συνανακειμένων ταῦτα εἶπεν αὐτῷ· Μακάριος ⸀ὅστις φάγεται ⸀ἄρτον ἐν τῇ βασιλείᾳ τοῦ θεοῦ.
Da sa han til ham: «En mann holdt et stort gjestebud og innbød mange.
ὁ δὲ εἶπεν αὐτῷ· Ἄνθρωπός τις ⸀ἐποίει δεῖπνον μέγα, καὶ ἐκάλεσεν πολλούς,
Da tiden for måltidet var inne, sendte han tjeneren sin for å si til de innbudte: 'Kom, for nå er alt ferdig.'
καὶ ἀπέστειλεν τὸν δοῦλον αὐτοῦ τῇ ὥρᾳ τοῦ δείπνου εἰπεῖν τοῖς κεκλημένοις· Ἔρχεσθε, ὅτι ἤδη ἕτοιμά ⸀ἐστιν.
Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: 'Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.'
καὶ ἤρξαντο ἀπὸ μιᾶς ⸂πάντες παραιτεῖσθαι⸃. ὁ πρῶτος εἶπεν αὐτῷ· Ἀγρὸν ἠγόρασα καὶ ἔχω ἀνάγκην ⸀ἐξελθὼν ἰδεῖν αὐτόν· ἐρωτῶ σε, ἔχε με παρῃτημένον.
En annen sa: 'Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.'
καὶ ἕτερος εἶπεν· Ζεύγη βοῶν ἠγόρασα πέντε καὶ πορεύομαι δοκιμάσαι αὐτά· ἐρωτῶ σε, ἔχε με παρῃτημένον.
Og en annen sa: 'Jeg har nettopp giftet meg, og derfor kan jeg ikke komme.'
καὶ ἕτερος εἶπεν· Γυναῖκα ἔγημα καὶ διὰ τοῦτο οὐ δύναμαι ἐλθεῖν.
Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til sin herre. Da ble husbonden vred og sa til tjeneren: 'Gå straks ut på byens gater og smug og hent inn de fattige og vanføre og blinde og lamme.'
καὶ παραγενόμενος ὁ ⸀δοῦλος ἀπήγγειλεν τῷ κυρίῳ αὐτοῦ ταῦτα. τότε ὀργισθεὶς ὁ οἰκοδεσπότης εἶπεν τῷ δούλῳ αὐτοῦ· Ἔξελθε ταχέως εἰς τὰς πλατείας καὶ ῥύμας τῆς πόλεως, καὶ τοὺς πτωχοὺς καὶ ἀναπείρους καὶ ⸂τυφλοὺς καὶ χωλοὺς⸃ εἰσάγαγε ὧδε.
Tjeneren sa: 'Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå plass.'
καὶ εἶπεν ὁ δοῦλος· Κύριε, γέγονεν ⸀ὃ ἐπέταξας, καὶ ἔτι τόπος ἐστίν.
Da sa herren til tjeneren: 'Gå ut på veiene og langs gjerdene og nød dem til å komme inn, så huset mitt blir fullt.
καὶ εἶπεν ὁ κύριος πρὸς τὸν δοῦλον· Ἔξελθε εἰς τὰς ὁδοὺς καὶ φραγμοὺς καὶ ἀνάγκασον εἰσελθεῖν, ἵνα γεμισθῇ ⸂μου ὁ οἶκος⸃·
For jeg sier dere: Ingen av de mennene som var innbudt, skal få smake mitt festmåltid.'»
λέγω γὰρ ὑμῖν ὅτι οὐδεὶς τῶν ἀνδρῶν ἐκείνων τῶν κεκλημένων γεύσεταί μου τοῦ ⸀δείπνου.
Store folkemengder fulgte ham, og han vendte seg og sa til dem:
Συνεπορεύοντο δὲ αὐτῷ ὄχλοι πολλοί, καὶ στραφεὶς εἶπεν πρὸς αὐτούς·
«Den som kommer til meg og ikke hater sin far og mor, sin kone og sine barn, sine brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan ikke være min disippel.
Εἴ τις ἔρχεται πρός με καὶ οὐ μισεῖ τὸν πατέρα ⸀ἑαυτοῦ καὶ τὴν μητέρα καὶ τὴν γυναῖκα καὶ τὰ τέκνα καὶ τοὺς ἀδελφοὺς καὶ τὰς ἀδελφάς, ἔτι ⸀τε καὶ τὴν ⸂ψυχὴν ἑαυτοῦ⸃, οὐ δύναται ⸂εἶναί μου μαθητής⸃.
Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.
⸀ὅστις οὐ βαστάζει τὸν σταυρὸν ⸀ἑαυτοῦ καὶ ἔρχεται ὀπίσω μου, οὐ δύναται εἶναί μου μαθητής.
For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og beregner hva det vil koste, for å se om han har nok til å fullføre det?
τίς γὰρ ἐξ ⸀ὑμῶν θέλων πύργον οἰκοδομῆσαι οὐχὶ πρῶτον καθίσας ψηφίζει τὴν δαπάνην, εἰ ⸀ἔχει εἰς ἀπαρτισμόν;
Ellers, om han legger grunnmuren og ikke makter å fullføre, vil alle som ser det, begynne å spotte ham
ἵνα μήποτε θέντος αὐτοῦ θεμέλιον καὶ μὴ ἰσχύοντος ἐκτελέσαι πάντες οἱ θεωροῦντες ἄρξωνται ⸂αὐτῷ ἐμπαίζειν⸃
og si: 'Denne mannen begynte å bygge, men maktet ikke å fullføre.'
λέγοντες ὅτι Οὗτος ὁ ἄνθρωπος ἤρξατο οἰκοδομεῖν καὶ οὐκ ἴσχυσεν ἐκτελέσαι.
Eller hvilken konge som drar ut for å gå i krig mot en annen konge, setter seg ikke først ned og rådslår om han med ti tusen mann kan møte den som kommer mot ham med tjue tusen?
ἢ τίς βασιλεὺς πορευόμενος ⸂ἑτέρῳ βασιλεῖ συμβαλεῖν⸃ εἰς πόλεμον οὐχὶ καθίσας πρῶτον ⸀βουλεύσεται εἰ δυνατός ἐστιν ἐν δέκα χιλιάσιν ⸀ὑπαντῆσαι τῷ μετὰ εἴκοσι χιλιάδων ἐρχομένῳ ἐπʼ αὐτόν;
Og hvis ikke, sender han utsendinger mens den andre ennå er langt borte, og ber om fredsvilkår.
εἰ δὲ μήγε, ἔτι ⸂αὐτοῦ πόρρω⸃ ὄντος πρεσβείαν ἀποστείλας ἐρωτᾷ ⸀τὰ πρὸς εἰρήνην.
Slik kan da ingen av dere som ikke gir avkall på alt sitt eget, være min disippel.
οὕτως οὖν πᾶς ἐξ ὑμῶν ὃς οὐκ ἀποτάσσεται πᾶσιν τοῖς ἑαυτοῦ ὑπάρχουσιν οὐ δύναται ⸂εἶναί μου⸃ μαθητής.
Salt er en god ting. Men om saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort salt igjen?
Καλὸν ⸀οὖν τὸ ἅλας· ἐὰν δὲ ⸀καὶ τὸ ἅλας μωρανθῇ, ἐν τίνι ἀρτυθήσεται;
Det duger verken for jorden eller for gjødselhaugen. Folk kaster det ut. Den som har ører å høre med, la ham høre!»
οὔτε εἰς γῆν οὔτε εἰς κοπρίαν εὔθετόν ἐστιν· ἔξω βάλλουσιν αὐτό. ὁ ἔχων ὦτα ἀκούειν ἀκουέτω.