LukasKapittel 16

Luk 15:1-2Jesus henvendte seg til disiplene etter å ha talt til tollere og syndere. Konteksten i Lukas 15:1-2 viser at lignelsene i kapittel 15 var rettet mot fariseerne og de skriftlærde, mens denne lignelsen om den uærlige forvalteren rettes til disiplene.Luk 12:42Begrepet «forvalter» (οἰκονόμος) brukes også i Lukas 12:42, der Jesus spør hvem som er den tro og kloke forvalter. Begge tekstene handler om ansvar i forvaltning av det som er betrodd en.Luk 19:11-13Lignelsen om de ti minene i Lukas 19:11-13 handler også om forvaltning av en rik manns eiendeler, og om å stå til regnskap for hvordan man har forvaltet det man har fått ansvar for.Matt 25:14-15Lignelsen om talentene i Matteus 25:14-15 har et lignende tema: en rik mann betror sine eiendeler til tjenere, og de stilles til ansvar for sin forvaltning.Luk 16:10-12Jesus trekker selv konklusjonen av lignelsen i Lukas 16:10-12, der han forklarer at den som er tro i smått, også er tro i stort – et prinsipp om trofast forvaltning.1Pet 4:101. Peter 4:10 formaner de troende til å være gode forvaltere (οἰκονόμοι) av Guds mangfoldige nåde, og bruker det samme forvalter-begrepet som i Lukas 16:1.1Kor 4:1-2Paulus beskriver seg selv og medarbeiderne som forvaltere (οἰκονόμους) av Guds hemmeligheter i 1. Korinterbrev 4:1-2, og understreker at det som kreves av forvaltere er at de er tro – samme tema som i lignelsen.Jes 22:15-16I Jesaja 22:15-16 refses Sebna, som var forvalter over kongens hus, for sin utroskap – et gammeltestamentlig eksempel på en forvalter som misbruker sin stilling.Luk 15:13Uttrykket «sløse bort» (διασκορπίζων) eiendeler minner om den bortkomne sønnen som «sløste bort» (διεσκόρπισεν) sin arv i Lukas 15:13. Samme greske verb brukes begge steder.Luk 12:16-20Lignelsen om den rike bonden i Lukas 12:16-20 handler også om en rik mann (ἄνθρωπός τις πλούσιος) som må stå til regnskap for sin forvaltning av rikdom.

Luk 16:2Herren kaller forvalteren til regnskap. Temaet om å avlegge regnskap for sin forvaltning finnes også i Lukas 12:42-46, hvor Jesus taler om den tro og kloke forvalter som Herren setter over sitt husfolk, og hva som skjer dersom han svikter sitt ansvar.Luk 19:12-26I lignelsen om minene i Lukas 19:12-26 krever den fornemme mannen regnskap av sine tjenere for det han har betrodd dem – det samme prinsippet om å stå til ansvar for betrodd gods.Matt 25:19-30I Matteus 25:19-30 kommer herren tilbake og gjør opp regnskap med tjenerne sine i lignelsen om talentene, slik forvalteren i Lukas 16 også kalles til å gjøre rede for sin forvaltning.Matt 18:23-34Matteus 18:23-34 forteller om en konge som ville gjøre opp regnskap med sine tjenere. Uttrykket «ἀπόδος τὸν λόγον» (avlegg regnskap) gjenspeiler det samme kravet om å stå til ansvar.Rom 14:12Paulus skriver i Romerne 14:12 at enhver av oss skal avlegge regnskap for seg selv for Gud, noe som bekrefter det bibelske prinsippet om at vi alle skal stå til ansvar for vår forvaltning.1Pet 4:5I 1. Peter 4:5 sies det at de skal avlegge regnskap for ham som er rede til å dømme levende og døde – det samme motivet med å avgi regnskap som i forvalterens situasjon.Hebr 13:17Hebreerne 13:17 taler om ledere som våker over sjelene og skal avlegge regnskap, og understreker det samme ansvaret for betrodd forvaltning som forvalteren i lignelsen konfronteres med.Jes 22:15-19I Jesaja 22:15-19 avsettes Sjebna fra sin stilling som forvalter over kongens hus fordi han har misbrukt sin posisjon – en gammeltestamentlig parallell til forvalteren som mister sin stilling på grunn av dårlig forvaltning.

Jes 26:20Jesaja taler om å gå inn i sine kamre og lukke dørene – en indre overveielse lignende forvalterens samtale med seg selv: «Τί ποιήσω» (Jesaja 26:20).Luk 12:17-18Den rike bonden i Jesu lignelse sier likeledes «Τί ποιήσω» – «Hva skal jeg gjøre?» – i en indre monolog, akkurat som forvalteren her (Lukas 12:17-18).Luk 16:4Forvalterens indre overveielse fører til den løsningen han presenterer i neste vers, der han fatter en plan for å sikre sin fremtid (Lukas 16:4).Luk 20:13Vingårdens eier sier «Τί ποιήσω» – det samme uttrykket som forvalteren bruker – i lignelsen om de onde vingårdsmennene (Lukas 20:13).Apg 4:16Rådsherrene i Jerusalem spør seg «Τί ποιήσωμεν» – «Hva skal vi gjøre?» – da de innser sin vanskelige situasjon, en parallell til forvalterens desperasjon (Apostlenes gjerninger 4:16).1Mos 3:19Guds dom over mennesket – at det skal arbeide i sitt ansikts sved og «grave» i jorden – gir bakgrunn for forvalterens utsagn om at han ikke er sterk nok til å grave (σκάπτειν) (1. Mosebok 3:19).Luk 13:8Verbet σκάπτειν (å grave) brukes også i lignelsen om fikentreet, der vingårdsmannen skal grave rundt treet – samme ord som forvalteren her sier han ikke makter (Lukas 13:8).Esr 9:6Esra uttrykker skam og sier han skammer seg for å løfte ansiktet mot Gud – en parallell til forvalterens skam over å måtte tigge (ἐπαιτεῖν αἰσχύνομαι) (Esra 9:6).

Luk 16:9Jesus anvender lignelsen og oppfordrer til å bruke urettferdig mammon for å skaffe seg venner, slik at de kan bli tatt imot i «de evige boliger» – Lukas 16:9 uttrykker det samme målet som forvalteren hadde: å bli tatt imot i andres hus (οἴκους / σκηνάς).Luk 12:33Jesu oppfordring om å selge det man eier og gi til de fattige, og slik skaffe seg en skatt i himmelen som ikke forgår, gjenspeiler forvalterens strategi om å sikre sin fremtid gjennom gavmildhet – Lukas 12:33.Luk 16:1-3Konteksten for forvalterens plan: han har blitt anklaget for å sløse bort sin herres eiendom og vet at han skal miste stillingen – Lukas 16:1-3 gir bakgrunnen for hans kloke handling.Luk 16:5-7Forvalterens plan i vers 4 gjennomføres i praksis ved at han kaller til seg sin herres skyldnere og reduserer gjelden deres – Lukas 16:5-7.Ord 6:1-3Ordspråkene gir råd om å handle raskt og klokt når man er i en vanskelig situasjon, noe som gjenspeiler forvalterens resolutte handling for å sikre sin fremtid – Ordspråkene 6:1-3.Luk 16:8Herrens ros av den urettferdige forvalteren fordi han handlet klokt, bekrefter at planen i vers 4 var vellykket – «denne verdens barn er klokere overfor sin egen slekt enn lysets barn» – Lukas 16:8.Ef 5:15-16Paulus formaner de troende til å se nøye til hvordan de lever, og utnytte tiden, noe som gjenspeiler forvalterens kloke bruk av den begrensede tiden han hadde igjen – Efeserne 5:15-16.Matt 10:16Jesu ord om å være kloke som slanger og enfoldige som duer peker mot den samme typen klokskap forvalteren viste i sin plan – Matteus 10:16.

Luk 7:41-42I Jesu lignelse om de to skyldnerne spør han «hvem av dem vil elske ham mest?» — begge skyldnere står i gjeld til sin herre, slik som skyldnerne i forvalterens lignelse. Lukas 7:41-42Matt 18:24I lignelsen om den ubarmhjertige tjener blir en tjener kalt frem for å gjøre regnskap med sin herre om sin gjeld, parallelt med at forvalteren kaller til seg hver enkelt av sin herres skyldnere. Matteus 18:24Matt 18:28Tjeneren spør sin medtjener «Betal det du skylder meg!» — spørsmålet om hva man skylder (ὀφείλεις) er det sentrale også i Lukas 16:5. Matteus 18:28Luk 16:1-2Konteksten for verset: Forvalteren er blitt anklaget for å sløse bort sin herres eiendom, og det er denne situasjonen som driver ham til å kalle til seg skyldnerne for å sikre sin egen fremtid. Lukas 16:1-2Luk 16:8-9Herren roser den urettferdige forvalteren for hans klokskap — utfallet av handlingen som begynner i vers 5 der han kaller skyldnerne til seg og forhandler ned gjelden deres. Lukas 16:8-9Rom 13:8Paulus bruker det samme greske ordet ὀφείλω om gjeld: «Bli ingen noe skyldig» — temaet om gjeld og skyldnere er sentralt i begge tekster. Romerne 13:8

Luk 16:1Konteksten for lignelsen om den urettferdige forvalteren, der forvalteren blir kalt inn for å gjøre regnskap. Forvalterens strategi med å redusere gjeldsbrevene begynner i Lukas 16:1.Luk 16:7Det neste steget i forvalterens plan: etter å ha redusert den første skyldnerens gjeld fra hundre bat olje til femti, spør han den neste skyldneren hva han skylder og reduserer også hans gjeld (Lukas 16:7).1Kong 5:11En «bat» (βάτος) var et hebraisk mål for flytende varer. I 1. Kongebok 5:11 nevnes bat som måleenhet, noe som gir bakgrunn for mengdene som omtales i lignelsen.Esek 45:14Bat som måleenhet omtales i Esekiel 45:14, der det forklares at en bat er en tiendedel av en homer. Hundre bat olje var altså en betydelig mengde.Luk 16:8Herren roser den urettferdige forvalteren for hans kløkt. Forvalterens handling med å redusere gjeldsbrevene – som i vers 6 – blir paradoksalt nok berømmet (Lukas 16:8).Luk 16:9Jesu lære om å bruke den urettferdige mammon til å vinne venner. Forvalterens handling i vers 6 illustrerer nettopp denne strategien (Lukas 16:9).Jes 10:1-2I Jesaja 10:1-2 advares det mot dem som skriver urettferdige lover og nedtegner urett. Forvalterens manipulering av gjeldsbrevene (γράμματα) i Lukas 16:6 kan ses i lys av dette motivet om forfalskning av dokumenter.

Luk 16:6Foregående vers i lignelsen om den urettferdige forvalteren, der den første skyldneren får redusert sin gjeld. Vers 7 fortsetter mønsteret med enda en skyldner som får sin gjeld redusert, fra hundre kor hvete til åtti (Lukas 16:6).1Kong 5:11En kor (κόρος) var et hebraisk mål for tørrvarer. Salomo ga Hiram tjue tusen kor hvete som underhold, noe som viser den store verdien av hvete målt i kor (1. Kongebok 5:11).2Krøn 2:10Nok en referanse til kor som måleenhet for hvete, der Salomo lover store mengder hvete og bygg til Hirams tømmerhoggere (2. Krønikebok 2:10).2Krøn 27:5Kor som måleenhet for hvete nevnes i forbindelse med skatt som ble betalt, noe som belyser den økonomiske verdien av hvete målt i kor (2. Krønikebok 27:5).Esek 45:13-14Esekiel nevner kor som måleenhet for hvete og olje i forbindelse med avgifter og ofringer, noe som gir bakgrunn for forståelsen av mengden nevnt i lignelsen (Esekiel 45:13-14).Luk 16:1-2Innledningen til lignelsen om den urettferdige forvalteren, der en rik mann anklager forvalteren for å sløse bort eiendommen hans. Vers 7 viser hvordan forvalteren handler klokt for å sikre sin egen fremtid (Lukas 16:1-2).Luk 16:8-9Herrens kommentar til forvalterens handlinger – han roser den urettferdige forvalteren for hans klokskap. Handlingen i vers 7 (å redusere gjelden) er grunnlaget for denne rosen (Lukas 16:8-9).Luk 12:42Jesus taler om den tro og kloke forvalter, noe som står i kontrast til den urettferdige forvalteren i kapittel 16, men begge tekster handler om forvaltning av en herres eiendeler (Lukas 12:42).

Luk 16:8Uttrykket «urettferdighetens forvalter» (οἰκονόμον τῆς ἀδικίας) knytter seg til Jesu videre undervisning om urettferdig mammon i Lukas 16:9-11, der han oppfordrer disiplene til å bruke urettferdig rikdom klokt.Luk 16:1Verset hører til lignelsen som innledes i Lukas 16:1, der den rike mannens forvalter anklages for å sløse med hans eiendom. Herrens ros av forvalteren i vers 8 er høydepunktet i lignelsen.Matt 10:16Jesus bruker et lignende uttrykk om klokskap i Matteus 10:16: «Vær kloke (φρόνιμοι) som slanger og troskyldige som duer.» Samme grunnord for klokskap (φρόνιμος) brukes her om forvalterens handlemåte.Matt 25:1-4I lignelsen om de ti brudepikene i Matteus 25:1-4 skilles det mellom de kloke (φρόνιμοι) og de uforstandige. Det samme adjektivet brukes om den urette forvalterens klokskap.Ef 5:8Kontrasten mellom «denne verdens barn» og «lysets barn» (υἱοὶ τοῦ φωτός) har en parallell i Efeserne 5:8, der Paulus skriver: «Dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn.»1Tess 5:5Paulus omtaler de troende som «lysets barn» (υἱοὶ φωτός) i 1. Tessaloniker 5:5, det samme uttrykket Jesus bruker her for å kontrastere dem med denne verdens barn.Joh 12:36Jesus kaller disiplene til å tro på lyset og bli «lysets barn» (υἱοὶ φωτός) i Johannes 12:36, samme begrep som brukes i Lukas 16:8 for å betegne de troende.Matt 24:45-47I Matteus 24:45-47 priser Jesus den tro og kloke (φρόνιμος) forvalter som gir husfolket mat i rett tid. Temaet om klok forvaltning er felles med Lukas 16:8.Ord 6:6-8I Ordspråkene 6:6-8 pekes det på mauren som et eksempel på praktisk klokskap og fremtidsplanlegging – et tema som ligner forvalterens kloke, om enn uærlige, planlegging for fremtiden.Luk 20:34I Lukas 20:34 bruker Jesus uttrykket «barna av denne tidsalder» (οἱ υἱοὶ τοῦ αἰῶνος τούτου), det samme uttrykket som i Lukas 16:8 for å beskrive de verdslig orienterte menneskene.

Luk 11:41Jesus oppfordrer til å gi almisse av det man har, slik at alt kan bli rent. Å bruke rikdom til å hjelpe andre er en praktisk måte å gjøre seg «venner» på, jf. Lukas 11:41.Luk 12:33Jesus sier «Selg det dere eier, og gi til de fattige. Skaff dere pengepunger som ikke slites ut, en uuttømmelig skatt i himmelen.» Dette knytter direkte til tanken om å bruke jordisk rikdom til å sikre seg en evig bolig, jf. Lukas 12:33.Luk 14:13-14Å invitere fattige og svake til måltid, som ikke kan gjengjelde, er en parallell til å bruke rikdom på en generøs måte som gir lønn ved de rettferdiges oppstandelse, jf. Lukas 14:13–14.1Tim 6:17-19Paulus formaner de rike til å være gavmilde og dele med andre, slik at de samler seg en skatt som er en god grunnvoll for fremtiden, jf. 1. Timoteus 6:17–19.Luk 16:11Jesus kontrasterer den «urettferdige mammon» med den sanne rikdom: Dersom man ikke er tro i det urettferdige, hvem vil betro dere det som virkelig har verdi? jf. Lukas 16:11.Luk 16:13Man kan ikke tjene både Gud og mammon. Verset utdyper spenningen mellom jordisk rikdom og tjeneste for Gud, jf. Lukas 16:13.Ord 19:17«Den som forbarmer seg over den fattige, låner til Herren, og Han vil gjengjelde ham hans velgjerning.» Å bruke rikdom til å hjelpe andre sees som en investering hos Gud selv, jf. Ordspråkene 19:17.Dan 4:27Daniel råder kong Nebukadnesar til å gjøre opp for sine synder ved å vise barmhjertighet mot de fattige – rettferdighet gjennom gavmildhet, jf. Daniel 4:27.Joh 14:2Jesus sier at i hans Fars hus er det mange rom (boliger). Uttrykket «de evige boliger» i Lukas 16:9 peker mot den evige bolig hos Gud, jf. Johannes 14:2.Matt 6:19-20Jesus formaner til ikke å samle skatter på jorden, men i himmelen. Å bruke mammon rett er å investere i himmelske skatter, jf. Matteus 6:19–20.Matt 25:34-40I lignelsen om dommen blir de rettferdige tatt imot i det evige riket fordi de hjalp de minste – de ga mat, drikke, klær og besøk. Å bruke sine ressurser for andre fører til å bli mottatt i evigheten, jf. Matteus 25:34–40.

Luk 19:17I lignelsen om minene sier Jesus: «Vel gjort, du gode tjener! Fordi du har vært tro i smått, skal du få myndighet over ti byer.» Dette illustrerer direkte prinsippet om at trofasthet i det lille fører til ansvar over det store (Lukas 19:17).Matt 25:21-23I lignelsen om talentene sier herren: «Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over mye.» Samme prinsipp om at trofasthet i det små kvalifiserer til større ansvar (Matteus 25:21-23).Matt 5:19Jesus sier at den som opphever ett av de minste budene og lærer andre det samme, skal kalles den minste i himmelriket. Dette viser at trofasthet også i det minste har betydning for Guds rike (Matteus 5:19).1Kor 4:2Paulus skriver at det som kreves av forvaltere, er at de er tro. Trofasthet i forvaltning er kjernetemaet også i Lukas 16:10 (1. Korinterbrev 4:2).Luk 16:11-12De umiddelbart etterfølgende versene utdyper prinsippet: Hvis dere ikke har vært tro med den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere den sanne rikdom? Og hvis dere ikke har vært tro med det som tilhører en annen, hvem vil da gi dere det som skal være deres eget? (Lukas 16:11-12).Ord 11:13«Den som ferdes med sladder, røper hemmeligheter, men den som er trofast i ånden, skjuler en sak.» Ordspråkene knytter trofasthet til pålitelighet i det man er betrodd (Ordspråkene 11:13).Dan 6:4Daniel var trofast i sin tjeneste, og hans motstandere fant ingen feil eller skyld hos ham. Han er et forbilde på trofasthet i det som var betrodd ham (Daniel 6:4).Åp 2:10«Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone.» Jesus oppfordrer menigheten i Smyrna til trofasthet, som er det grunnleggende prinsippet også i Lukas 16:10 (Åpenbaringen 2:10).Hebr 3:2Moses var tro i hele Guds hus. Trofasthet i det man er betrodd er et gjennomgående bibelsk prinsipp som underbygger Jesu ord i Lukas 16:10 (Hebreerbrevet 3:2).Luk 16:9Det foregående verset handler om å bruke den urettferdige mammon klokt og trofast. Vers 10 oppsummerer det underliggende prinsippet fra lignelsen om den urettferdige forvalteren (Lukas 16:9).

Luk 16:10Det foregående verset fastslår prinsippet som vers 11 bygger på: den som er tro i smått, er også tro i stort. Troskap med «urettferdig mammon» er den lille testen som avgjør om man kan betros det som er større og sannere (Lukas 16:10).Luk 16:12Vers 12 viderefører argumentet fra vers 11 med en parallell kontrast: dersom man ikke har vært tro med det som tilhører en annen, hvem vil da gi dere det som er deres eget? (Lukas 16:12).Luk 16:13Jesus konkluderer avsnittet med at ingen kan tjene to herrer – man kan ikke tjene både Gud og mammon. Dette viser at troskap med mammon i vers 11 handler om å bruke jordisk rikdom i Guds tjeneste (Lukas 16:13).Luk 19:17I lignelsen om minene belønnes den trofaste tjeneren med ansvar over ti byer. Prinsippet er det samme som i Lukas 16:11: troskap i det små fører til at man betros det større og sanne (Lukas 19:17).Matt 6:24Matteus' parallell til Lukas 16:13 om at ingen kan tjene to herrer, Gud og mammon, som understreker konteksten for spørsmålet om troskap med urettferdig mammon (Matteus 6:24).Matt 25:21I lignelsen om talentene sier herren: «Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over mye.» Samme prinsipp som i Lukas 16:11 – troskap i det jordiske kvalifiserer til det sanne og himmelske (Matteus 25:21).1Kor 4:2Paulus understreker at det som kreves av forvaltere, er at de viser seg tro. Troskap i forvaltningen av jordisk gods er en test på om man kan betros det sanne, åndelige gods (1. Korinterbrev 4:2).1Tim 6:17-19Paulus formaner de rike til å være gavmilde og dele med andre, slik at de samler seg en skatt som er en god grunnvoll for fremtiden. Riktig bruk av jordisk rikdom leder til det som er den sanne rikdom (1. Timoteusbrev 6:17-19).Hebr 3:2Moses var tro i hele Guds hus. Troskap er kjerneegenskapen som knyttes til det å bli betrodd sann og evig rikdom, slik Jesus spør i Lukas 16:11 (Hebreerbrevet 3:2).Åp 3:14Jesus omtales som «den trofaste og sanne». Han er selv det «sanne» (τὸ ἀληθινόν) som den troende betros, i motsetning til den urettferdige mammon (Åpenbaringen 3:14).

Luk 16:10-11Den nære konteksten i Lukas 16:10-11 etablerer prinsippet om at trofasthet i det små viser trofasthet i det store, og at den som ikke er tro med urettferdig mammon, heller ikke vil bli betrodd den sanne rikdom. Vers 12 fortsetter dette resonnementet ved å skille mellom det som tilhører en annen (det fremmede) og det som er ens eget.Matt 25:21-23I lignelsen om talentene i Matteus 25:21-23 sier herren til de trofaste tjenerne: «Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over mye.» Dette illustrerer det samme prinsippet som i Lukas 16:12 – trofasthet med det som er betrodd en (en annens eiendom) fører til at man får noe eget.Luk 19:17I lignelsen om minene i Lukas 19:17 belønnes den trofaste tjeneren med myndighet over ti byer fordi han var tro i det lille. Dette understreker samme tanke som i Lukas 16:12: troskap med det som tilhører en annen (herrens penger) fører til at man mottar noe eget.1Kor 4:2I 1. Korinterbrev 4:2 sier Paulus at det som kreves av forvaltere, er at de er tro. Dette er nært beslektet med Lukas 16:12, der trofasthet med det fremmede (en annens eiendom) er betingelsen for å motta det som virkelig er ens eget.1Pet 4:10I 1. Peters brev 4:10 oppfordres de troende til å være gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Det vi forvalter tilhører Gud (er «en annens»), og vår trofasthet med dette avgjør hva vi mottar som vårt eget – i tråd med prinsippet i Lukas 16:12.Luk 12:42-44I Lukas 12:42-44 taler Jesus om den tro og kloke forvalter som herren setter over hele sin eiendom. Den trofaste forvaltningen av det som tilhører herren (det fremmede) belønnes med å bli satt over alt herrens gods – en parallell til prinsippet i Lukas 16:12.Matt 6:19-21I Matteus 6:19-21 skiller Jesus mellom jordiske skatter og himmelske skatter. Lukas 16:12 skiller mellom det fremmede (timelige, jordiske goder) og «det som er deres eget» (den sanne, evige rikdom), som speiler denne kontrasten.

Matt 6:24Parallelstedet i Matteus' bergpreken: «Ingen kan tjene to herrer. For han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Matteus 6:24). Dette er nesten ordrett identisk med Lukas 16:13, men uten ordet «tjener» (οἰκέτης).Jos 24:15Josva utfordrer folket til å velge hvem de vil tjene: «Velg i dag hvem dere vil tjene» (Josva 24:15). Samme grunnleggende prinsipp: man må velge én herre å tjene, man kan ikke dele sin troskap.1Kong 18:21Elia konfronterer folket på Karmel: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham! Er Baal Gud, så følg ham!» (1. Kongebok 18:21). Også her understrekes det at man ikke kan tjene to herrer samtidig.1Joh 2:15-16Johannes advarer mot å elske verden: «Elsk ikke verden … Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg» (1. Johannes 2:15-16). Kjærlighet til verden og kjærlighet til Gud er gjensidig utelukkende, slik som tjeneste for Gud og Mammon.Jak 4:4Jakob skriver: «Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende» (Jakobs brev 4:4). Dette understreker det samme prinsippet som Jesu ord: man kan ikke tjene to herrer.1Tim 6:9-10Paulus advarer om at de som vil bli rike, faller i fristelse og snare: «For kjærlighet til penger er roten til alt ondt» (1. Timoteus 6:9-10). Dette belyser faren ved å tjene Mammon fremfor Gud.Rom 6:16Paulus skriver at den man stiller seg til rådighet for som slave, ham er man også slave under (Romerne 6:16). Man kan ikke være slave under to herrer samtidig – enten er man slave under synden eller under rettferdigheten.Luk 16:9-12Den nærmeste konteksten i Lukas: Jesu undervisning om å bruke den urettferdige Mammon klokt og om troskap i det små (Lukas 16:9-12). Vers 13 oppsummerer lærdommen: til syvende og sist kan man ikke tjene både Gud og rikdom.Matt 4:10Under fristelsen avviser Jesus Satans tilbud om verdens rikdommer og sier: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene» (Matteus 4:10). Jesus demonstrerer selv prinsippet om å tjene Gud alene.Sal 62:11Salmisten advarer: «Når rikdommen øker, sett ikke hjertet til den» (Salmene 62:11). Å sette hjertet til rikdom er å gjøre den til sin herre, i strid med helhjertet tjeneste for Gud.Fork 5:9-10Forkynneren skriver: «Den som elsker penger, blir ikke mett av penger» (Forkynneren 5:9-10). Mammons slaveri er umettelig og umulig å forene med tjeneste for Gud.

Matt 23:14Jesus anklager fariseerne for å sluke enkers hus under dekke av lange bønner – de var pengekjære og hyklerske (Matteus 23:14).Matt 23:25-28Jesus avslører fariseernes hykleri: de så rene ut utvendig, men innvendig var de fulle av grådighet og umoral (Matteus 23:25-28).1Tim 6:10Kjærlighet til penger er en rot til alt ondt – fariseernes pengekjærhet illustrerer dette (1. Timoteus 6:10).1Tim 3:3Blant kravene til menighetsledere er at de ikke skal være pengekjære (1. Timoteus 3:3).Hebr 13:5Formaningen om å leve uten pengekjærhet – en direkte kontrast til fariseernes holdning (Hebreerne 13:5).2Tim 3:2I de siste dager skal folk være pengekjære – en egenskap som kjennetegnet fariseerne (2. Timoteus 3:2).Luk 11:39Jesus refser fariseerne for at deres indre er fullt av rov og ondskap, selv om de er rene utvendig (Lukas 11:39).Luk 18:9-14Lignelsen om fariseeren og tolleren viser fariseernes selvrettferdige holdning – de spottet andre og rettferdiggjorde seg selv (Lukas 18:9-14).Luk 16:15Jesus svarer direkte på fariseernes hån ved å si at de rettferdiggjør seg selv for mennesker, men Gud kjenner deres hjerter (Lukas 16:15).Sal 73:3-12Salmisten beskriver de ugudeliges velstand og hovmod – de spotter og stoler på sin rikdom, lik fariseernes holdning (Salmene 73:3-12).Ord 1:22Spottere elsker å spotte – fariseerne hånte Jesus fordi de foraktet hans lære om penger (Ordspråkene 1:22).Ord 11:12Den som forakter sin neste, mangler forstand – fariseerne hånet Jesus i sin forakt (Ordspråkene 11:12).

1Sam 16:7Gud ser ikke på det mennesker ser på; mennesker ser på det ytre, men Herren ser på hjertet (1. Samuelsbok 16:7). Dette svarer direkte til Jesu ord om at Gud kjenner hjertene, i motsetning til det som er høyt aktet blant mennesker.Ord 21:2«Hvert menneske synes selv at veien er rett, men Herren prøver hjertene» (Salomos ordspråk 21:2). Parallell til tanken om at mennesker rettferdiggjør seg selv, men Gud kjenner hjertets sanne tilstand.Ord 16:5«Den som er hovmodig i hjertet, er en styggedom for Herren» (Salomos ordspråk 16:5). Det som er høyt blant mennesker, er en styggedom (βδέλυγμα) for Gud – samme tanke som i Lukas 16:15.Sal 7:10«Gud prøver hjertene og nyrene» (Salmene 7:10). Guds kunnskap om menneskets indre bekrefter Jesu utsagn om at Gud kjenner hjertene.Jer 17:10«Jeg, Herren, ransaker hjertet og prøver nyrene» (Jeremia 17:10). Et sentralt GT-utsagn om Guds evne til å kjenne menneskets hjerte, som Jesus henviser til her.Luk 18:9-14Lignelsen om fariseeren og tolleren (Lukas 18:9-14) illustrerer nettopp hvordan mennesker rettferdiggjør seg selv innfor andre, men Gud ser annerledes på det.Matt 23:27-28Jesus kaller fariseerne for «kalkede graver» som utvendig ser rettferdige ut for mennesker, men innvendig er fulle av hykleri (Matteus 23:27-28). Dette uttrykker det samme som at de rettferdiggjør seg selv innfor mennesker.Rom 2:29Paulus skriver at den ekte jøden er det i det skjulte, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse – «hans ros er ikke fra mennesker, men fra Gud» (Romerne 2:29). Kontrasten mellom menneskers og Guds vurdering gjenspeiler Jesu ord.1Tess 2:4Paulus sier at han ikke taler for å bli godtatt av mennesker, men av Gud «som prøver våre hjerter» (1. Tessaloniker 2:4). Den samme kontrasten mellom menneskelig anerkjennelse og Guds hjertekunnskap.Jes 55:8-9«Mine tanker er ikke deres tanker, og mine veier er ikke deres veier» (Jesaja 55:8-9). Guds verdier er radikalt forskjellige fra menneskers, slik det som er høyt aktet blant mennesker er en styggedom for Gud.Ord 6:16-17Blant de ting Herren hater, er hovmodige øyne og et løgnaktig hjerte (Salomos ordspråk 6:16-17). Det mennesker verdsetter høyt – stolthet og selvhevdelse – er styggedom for Gud.

Matt 11:12-13Parallellsted i Matteus: Jesus sier at fra døperen Johannes' dager til nå bryter himmelriket fram med makt, og de som bruker makt, river det til seg. Han tilføyer at alle profetene og loven profeterte fram til Johannes. Dette er den nærmeste parallellen til Lukas 16:16, med samme tematikk om loven og profetene frem til Johannes, og at Guds rike bryter frem med kraft.Matt 11:11Jesus sier at blant dem som er født av kvinner, er det ikke oppreist noen større enn døperen Johannes, men den minste i himmelriket er større enn ham (Matteus 11:11). Dette understreker Johannes' rolle som vendepunkt mellom den gamle og den nye pakt.Matt 3:1-2Johannes døperen begynte å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (Matteus 3:1-2). Dette viser at Guds rikes forkynnelse begynte med Johannes, slik Jesus peker på i Lukas 16:16.Matt 5:17Jesus sier at han ikke er kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle (Matteus 5:17). Dette henger sammen med at loven og profetene virket frem til Johannes, men deretter forkynnes Guds rike – uten at loven dermed oppheves (jf. Lukas 16:17).Luk 16:17Det neste verset (Lukas 16:17) understreker at selv om Guds rike nå forkynnes, er det lettere at himmel og jord forgår enn at en eneste tøddel av loven faller bort. Loven mister altså ikke sin gyldighet.Apg 13:24-25Paulus taler om at Johannes forkynte omvendelsesbåd for hele Israels folk, og at Johannes pekte frem mot ham som kom etter ham (Apostlenes gjerninger 13:24-25). Johannes markerer overgangen fra lovens og profetenes tid til evangeliets tid.Rom 10:4Paulus skriver at Kristus er lovens ende (mål), til rettferdighet for hver den som tror (Romerne 10:4). Dette belyser hvordan loven og profetene pekte frem mot Kristus, og fra Johannes' tid forkynnes Guds rike.Luk 7:28-29Jesus sier at blant dem som er født av kvinner, er ingen større enn Johannes, og folket og tollerne ga Gud rett da de lot seg døpe med Johannes' dåp (Lukas 7:28-29). Alle trengte seg inn – også tollere – noe som gjenspeiler at «alle trenger seg inn» i Guds rike.Luk 24:27Den oppstandne Jesus begynte fra Moses og alle profetene og forklarte for dem det som var skrevet om ham i alle Skriftene (Lukas 24:27). Loven og profetene pekte alle frem mot Kristus og Guds rike.Jes 61:1-2Profeten Jesaja forutsa at Herrens Ånd var over den salvede for å forkynne godt budskap for de fattige (Jesaja 61:1-2). Jesus siterer dette i Lukas 4:18-19 som oppfyllelsen av profetiene – evangeliet om Guds rike som nå forkynnes.

Sal 119:89-91Salmisten bekrefter at Herrens ord står fast i himmelen for evig, og at hans trofasthet varer fra slekt til slekt. Himmel og jord er grunnfestet og består etter Guds forordninger. Dette understreker lovens evige gyldighet, som Jesus taler om i Salmene 119:89-91.Jes 40:8Jesaja proklamerer at gresset tørker bort og blomsten visner, men Guds ord står fast til evig tid (Jesaja 40:8). Dette er en parallell til Jesu utsagn om at det er lettere at himmel og jord forgår enn at én eneste tøddel av loven faller bort.Jes 51:6Jesaja sier at himmelen skal forsvinne som røk og jorden eldes som et klesplagg, men Guds frelse varer evig og hans rettferdighet brytes ikke ned (Jesaja 51:6). Guds lov og hans ord overgår selv himmelens og jordens bestandighet.Matt 5:17-18I Bergprekenen sier Jesus at han ikke er kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle. Ikke en tøddel eller bokstavprikk skal forgå av loven før alt er skjedd (Matteus 5:17-18). Dette er den nærmeste parallellen til Lukas 16:17 og uttrykker samme sannhet om lovens uforanderlighet.Matt 24:35Jesus sier at himmel og jord skal forgå, men hans ord skal aldri forgå (Matteus 24:35). Jesu ord og Guds lov har en bestandighet som overgår selv den skapte verden.Mark 13:31Også i Markus' versjon av endetidstalen bekrefter Jesus at himmel og jord skal forgå, men hans ord skal aldri forgå (Markus 13:31). Dette underbygger prinsippet om Guds ords evige gyldighet.Luk 21:33I Lukas' versjon av Jesu endetidstale gjentas det samme: Himmel og jord skal forgå, men Jesu ord skal aldri forgå (Lukas 21:33). Igjen bekreftes lovens og Guds ords uforanderlige karakter.1Pet 1:25Peter siterer Jesaja og fastslår at Herrens ord blir stående til evig tid (1. Peters brev 1:25). Dette er det evangeliet som er forkynt for leserne, og det bekrefter det evige og urokkelige ved Guds ord og lov.Rom 3:31Paulus spør om vi da opphever loven ved troen, og svarer: Slett ikke! Vi stadfester loven (Romerne 3:31). Dette harmonerer med Jesu ord om at loven ikke skal falle bort, men opprettholdes.

Matt 5:31-32I Bergprekenen gir Jesus en tilsvarende undervisning om skilsmisse og gjengifte, der han sier at den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, gjør at hun driver hor, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor (Matteus 5:31-32).Matt 19:3-9Jesus besvarer fariseernes spørsmål om skilsmisse ved å vise tilbake til skapelsesordningen og uttaler at den som skiller seg fra sin hustru av annen grunn enn hor og gifter seg med en annen, driver hor (Matteus 19:3-9).Mark 10:2-12Markus' parallell til Jesu undervisning om skilsmisse, der Jesus erklærer at den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor mot henne, og likeså om en kvinne skiller seg fra sin mann (Markus 10:2-12).5Mos 24:1-4Den gammeltestamentlige bestemmelsen om skilsmissebrev som Jesus tar stilling til. Moseloven tillot at en mann ga sin hustru et skilsmissebrev, men Jesus skjerper denne bestemmelsen (5. Mosebok 24:1-4).3Mos 20:10Moseloven om hor: «Dersom en mann driver hor med en annen manns hustru …» – bakgrunnen for at Jesus bruker begrepet μοιχεύει (driver hor) i sin undervisning om skilsmisse og gjengifte (3. Mosebok 20:10).1Mos 2:24Skapelsesordningen om at en mann skal forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød – det teologiske grunnlaget for Jesu undervisning om ekteskapets uoppløselighet (1. Mosebok 2:24).1Kor 7:10-11Paulus viderefører Jesu bud om at en hustru ikke skal skille seg fra sin mann, og om hun gjør det, skal hun enten forbli ugift eller forlike seg med mannen. Likeså skal en mann ikke skille seg fra sin hustru (1. Korinterbrev 7:10-11).Rom 7:2-3Paulus bruker ekteskapsloven som illustrasjon: en gift kvinne er bundet til sin mann så lenge han lever, og kalles horkvinn dersom hun blir en annen manns mens mannen lever (Romerbrevet 7:2-3).Mal 2:14-16Profeten Malaki vitner om at Herren hater skilsmisse og formaner israelittene til troskap mot hustruen i sin ungdom (Malaki 2:14-16).

Ord 31:22Beskrivelsen av den rike mannens kostbare klær – purpur og fint lin – minner om den dyktige kvinnens klær i Ordspråkene 31:22, der purpur og fint lin er tegn på velstand og høy status.Esek 16:10-13Esekiel beskriver Jerusalem billedlig kledd i fint lin, silke og broderarbeid i Esekiel 16:10-13, noe som speiler den rike mannens luksus og overdådige livsstil.Jes 3:18-24I Jesaja 3:18-24 advarer profeten mot overdådig luksus og forfengelighet blant Sions døtre. Den rike mannens daglige overdådige fester og kostbare klær gjenspeiler denne advarselen.Amos 6:4-6I Amos 6:4-6 fordømmer profeten dem som lever i overdådig luksus, som spiser, drikker og feirer uten å bry seg om andres lidelse – en tydelig parallell til den rike mannens daglige prakt.Jak 5:1-5Jakob advarer de rike som har levd i luksus og overdådighet i Jakobs brev 5:1-5, noe som direkte minner om den rike mannens livsstil med purpur, fint lin og daglig fest.Åp 18:12-16Beskrivelsen av Babylon den store i Åpenbaringen 18:12-16, kledd i fint lin, purpur og skarlagen, gjenklanger den rike mannens overdådige klesdrakt og peker på dommen over verdslig luksus.Luk 12:16-21Lignelsen om den rike bonden i Lukas 12:16-21 deler tema med den rike mannen i denne lignelsen: begge lever for egen nytelse uten å tenke på Gud eller sin neste.Luk 16:13I Lukas 16:13 sier Jesus at man ikke kan tjene både Gud og Mammon. Den rike mannens liv i overdådig luksus illustrerer nettopp en slik tjeneste for rikdommen.1Tim 6:17Paulus formaner de rike i 1. Timoteus 6:17 om ikke å sette sitt håp til usikker rikdom, men til Gud – en formaning som den rike mannen i lignelsen åpenbart ikke fulgte.Est 8:15I Esters bok 8:15 beskrives Mordekai kledd i kongsblått og hvitt, med purpurkappe og fint lin, som tegn på ære og makt – de samme materialene som den rike mannen kler seg i.

Luk 16:3Den rike mannens forvalter ble kastet ut – her er det Lasarus som er «kastet» (ἐβέβλητο) ved porten, et bilde på hans hjelpeløse tilstand (Lukas 16:3).Luk 16:19Den rike mannen levde i overdådig luksus – Lasarus' fattigdom og sykdom i vers 20 står i skarp kontrast til dette (Lukas 16:19).Luk 16:21Fortsettelsen beskriver hvordan Lasarus lengtet etter smulene fra den rikes bord, og hundene kom og slikket sårene hans (Lukas 16:21).Job 2:7Job ble slått med vonde byller fra fotsåle til isse, noe som minner om Lasarus' tilstand med sår over hele kroppen (Job 2:7).Jes 1:6Jesaja beskriver sår, skrammer og åpne flenger som ikke er forbundet – et bilde på fysisk lidelse som ligner Lasarus' sår (Jesaja 1:6).Ord 14:20«Den fattige er hatet selv av sin neste» – ordspråket illustrerer den fattige Lasarus' situasjon ved den rikes port (Ordspråkene 14:20).Ord 19:7«Alle den fattiges brødre hater ham, hvor mye mer holder ikke hans venner seg borte» – Lasarus' isolasjon og elendighet gjenspeiler dette (Ordspråkene 19:7).Joh 11:1Lasarus i Betania, bror til Maria og Marta, deler navn med den fattige Lasarus i lignelsen. Begge navn betyr «Gud hjelper» (Johannes 11:1).Apg 3:2Den lamme mannen ble lagt ved tempelporten for å tigge – på lignende måte var Lasarus lagt ved den rikes port (Apostlenes gjerninger 3:2).Jak 2:5Gud har utvalgt dem som er fattige i verdens øyne, til å være rike i tro og arvinger til riket – Lasarus er et eksempel på dette prinsippet (Jakobs brev 2:5).Luk 6:20-21«Salige er dere fattige, for Guds rike er deres ... Salige er dere som gråter nå, for dere skal le» – Lasarus' jordiske lidelse og himmelske trøst illustrerer disse saligprisningene (Lukas 6:20-21).

Luk 15:16Den fortapte sønnen ønsket også å mette seg med det andre kastet fra seg. Lukas 15:16 bruker lignende språk om å ønske å bli mettet (χορτασθῆναι) med det som falt til andre – svinenes mat – som en parallell til Lasarus' lengsel etter smulene fra den rikes bord.Matt 15:27Den kanaaneiske kvinnen i Matteus 15:27 sier at selv hundene spiser smulene som faller fra herrens bord – et nært parallellbilde til Lasarus som ønsker å mette seg med det som faller fra den rikes bord.Matt 7:28I Matteus 7:28 (korrekt: Matt 15:27) nevnes smulene fra bordet igjen. Men i Matteus 7:6 advares det mot å kaste det hellige for hundene, noe som gir en kontrast til hundene som slikker Lasarus' sår.Dom 1:7I Dommerne 1:7 forteller Adoni-Besek hvordan sytti konger samlet smuler under hans bord – et bilde på den ytterste fornedrelse og avhengighet av andres rester, lik Lasarus' situasjon.Job 2:7-8Job ble rammet av verkende byller over hele kroppen (Job 2:7-8), et bilde på lidelse og sykdom som minner om Lasarus' sår (ἕλκη) som hundene slikket.2Mos 9:9-11Egyptens byller-plage i 2. Mosebok 9:9-11 bruker samme type ord for verkende sår som i beskrivelsen av Lasarus, og viser fysisk lidelse og fornedrelse.Luk 16:20Foregående vers Lukas 16:20 presenterer Lasarus og hans sår, og danner den umiddelbare konteksten for vers 21 der hans nød utdypes med hungeren og hundenes slikking.Ord 12:10Ordspråkene 12:10 sier at den rettferdige kjenner sitt dyrs behov, men den ugudeliges barmhjertighet er grusom. Den rikes likegyldighet overfor Lasarus – mens hundene viser mer «medfølelse» – speiler dette kontrastmotivet.Sal 22:17Salmisten i Salme 22:17 beskriver hvordan hunder omgir ham, et bilde på fornedrelse og lidelse som har likhet med hundene som kommer til den lidende Lasarus.1Kong 21:19I 1. Kongebok 21:19 slikker hundene Nabots blod, en scene der hunder og menneskelig lidelse knyttes sammen, som har motivisk slektskap med hundene som slikker Lasarus' sår.Luk 6:21Lukas 6:21 sier «Salige er dere som nå hungrer, for dere skal mettes.» Lasarus' hunger og lengsel etter mat peker frem mot den eskatologiske trøsten han mottar i Abrahams fang.

1Mos 25:8Abraham døde og ble samlet til sine fedre (1. Mosebok 25:8). Uttrykket «Abrahams fang» i Lukas 16:22 henspiller på forestillingen om å bli samlet til fedrene etter døden, med Abraham som den fremste av patriarkene.Luk 16:19-21Den foregående konteksten i lignelsen om den rike mannen og Lasarus (Lukas 16:19-21) beskriver de to mennenes jordiske liv – den rike mannens overdådighet og den fattiges elendighet – som danner bakgrunnen for den dramatiske omvendingen som skjer i vers 22.Luk 16:23-26Fortsettelsen i Lukas 16:23-26 beskriver den rike mannens pine i dødsriket og hans syn av Lasarus i Abrahams fang, som utdyper kontrastene mellom de to skjebnene etter døden.Matt 8:11Jesus sier at mange skal komme og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelriket (Matteus 8:11). Dette deler forestillingen om fellesskap med Abraham i det hinsidige, parallelt med «Abrahams fang».Joh 13:23Uttrykket om å ligge ved noens bryst/fang brukes om den disippelen som lå ved Jesu bryst (Johannes 13:23). Det greske «κόλπος» brukes begge steder og betegner en posisjon av nærhet og ære.Hebr 1:14Englene som bærer Lasarus bort (Hebreerne 1:14), korresponderer med tanken om at englene er tjenende ånder som er utsendt for å tjene dem som skal arve frelsen.Luk 6:20-21Saligprisningen av de fattige og de sultne (Lukas 6:20-21) reflekterer det samme temaet om en eskatologisk omveltning der de som lider i dette livet, blir trøstet i det kommende – slik Lasarus ble ført til Abrahams fang.Luk 12:20-21I lignelsen om den rike bonden krever Gud hans sjel tilbake om natten (Lukas 12:20-21). Parallellen til den rike mannens død i 16:22 understreker at rikdom ikke kan beskytte mot døden eller sikre en god skjebne etterpå.Sal 49:16Salmisten skriver: «Gud løser min sjel fra dødsrikets grep, for han tar meg til seg» (Salmene 49:16). Dette uttrykker håpet om at Gud tar de rettferdige til seg etter døden, slik Lasarus ble ført til Abrahams fang.Matt 25:32-33I lignelsen om sauene og geitene skiller Jesus de rettferdige fra de urettferdige (Matteus 25:32-33). Den samme endelige separasjonen mellom rettferdige og urettferdige sees i skjebnen til Lasarus og den rike mannen.

Jes 14:9-11Jesaja beskriver dødsriket (Sheol) som tar imot de døde, noe som svarer til den rike mannens opphold i Hades. Jesaja 14:9-11Job 10:21-22Job beskriver dødsriket som et mørkets og dødsskyggens land, som gir bakgrunn for forestillingen om Hades som et pinens sted. Job 10:21-22Sal 9:18De ugudelige skal vende tilbake til dødsriket – en bakgrunn for tanken om at den rike mannen havner i Hades. Salmene 9:18Apg 2:27Peter siterer Salme 16:10 om Hades (dødsriket) i sin pinsetale, og bruker samme greske ord (ᾅδης) som Lukas bruker her. Apostlenes gjerninger 2:27Åp 20:13-14Døden og Hades gir tilbake de døde ved den endelige dommen, noe som bekrefter Hades som et midlertidig oppholdssted for de døde. Åpenbaringen 20:13-141Mos 15:15Abrahams rolle i lignelsen knytter an til løftet om at Abraham selv skulle gå bort i fred – i motsetning til den rike mannens lidelse. 1. Mosebok 15:15Matt 8:11-12Jesus taler om at mange skal sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelriket, mens rikets barn kastes ut – et parallelt motiv til den rike mannen som ser Abraham på avstand. Matteus 8:11-12Luk 13:28Jesus taler om gråt og tenners gnissel når man ser Abraham, Isak, Jakob og profetene i Guds rike, men selv er stengt ute – en nær parallell til den rike mannens situasjon. Lukas 13:28Luk 16:22Den foregående verset forteller at Lasarus ble båret av englene til Abrahams fang, som direkte kontrasterer den rike mannens skjebne i Hades. Lukas 16:22Luk 16:24-26Fortsettelsen av lignelsen utdyper pinene i Hades og det store svelget mellom de to oppholdsstedene, som utfyller bildet av den rike mannens lidelse. Lukas 16:24-261Pet 3:19Peter omtaler åndene i «forvaring» (φυλακή), noe som belyser forestillingen om et oppholdssted for de døde som ligner Hades-motivet i Lukas. 1. Peters brev 3:19Åp 1:18Kristus har nøklene til døden og Hades, noe som viser hans autoritet over det stedet hvor den rike mannen befinner seg. Åpenbaringen 1:18

Jes 66:24Jesaja beskriver ilden som ikke slukkes: «deres ild skal ikke slukkes» (Jesaja 66:24). Den rike mannens pine i flammen gjenspeiler denne eskatologiske dommen.Luk 16:23Forrige vers (Lukas 16:23) setter scenen: den rike mannen er i dødsriket og ser Abraham langt borte med Lasarus ved hans side, noe som motiverer hans rop i vers 24.Luk 16:25-26Abrahams svar i Lukas 16:25–26 avviser den rike mannens bønn ved å vise til den store kløften og at han mottok sine goder i livet.Mark 9:43-48Jesus advarer om Gehenna der «ilden ikke slukkes» (Markus 9:43–48). Den rike mannens lidelse i flammen illustrerer den samme realiteten.Åp 20:15Ildsjøen i Åpenbaringen 20:15 er den endelige dommen for dem som ikke er skrevet i livets bok, noe som korresponderer med den rike mannens pine i flammen.1Mos 18:27Abraham kalles «far» av den rike mannen, slik Abraham er stamfar for Israels folk (1. Mosebok 18:27). Påkallelsen «Far Abraham» viser til det jødiske arvekravet.Luk 3:8Døperen Johannes advarer mot å stole på at Abraham er far: «Vi har Abraham til far» (Lukas 3:8). Den rike mannens påkallelse av Abraham som far hjelper ham ikke.Jes 41:17De elendige og fattige søker vann og finner ikke (Jesaja 41:17). Den rike mannen ber desperat om en dråpe vann – en ironisk omvending der den rike nå er den trengende.Sak 14:12Sakarja beskriver en plage der kjøtt råtner mens folk står – Guds dom over fiender (Sakarja 14:12). Motivet med fysisk pine i Guds dom korresponderer med den rike mannens lidelse.Åp 14:10-11De som tilber dyret «skal pines med ild og svovel … røken av deres pine stiger opp» (Åpenbaringen 14:10–11). Motivet med evig pine i ild er parallelt med den rike mannens lidelse i flammen.Matt 25:41Jesus sier til dem på venstre side: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild» (Matteus 25:41). Den rike mannen som ignorerte Lasarus i nød, representerer nettopp dem som ikke viste barmhjertighet.

Job 21:13Job beskriver de ugudelige som tilbringer sine dager i velstand – en parallell til den rike mannens gode liv på jorden. Se Job 21:13.Luk 6:24Jesus uttaler et «ve» over de rike, for de har allerede fått sin trøst – samme prinsipp som Abraham fremholder for den rike mannen: han mottok sine gode ting i sitt jordiske liv. Se Lukas 6:24.Luk 16:19-21Konteksten til lignelsen: den rike mannen levde i luksus mens Lasarus lå fattig og syk ved porten hans. Abraham viser tilbake til denne kontrasten. Se Lukas 16:19-21.Åp 7:16-17De som har gått gjennom lidelse, skal nå trøstes – Lasarus som led det onde i livet, blir nå trøstet (παρακαλεῖται). Se Åpenbaringen 7:16-17.Luk 6:21Salige er dere som gråter nå, for dere skal le – en direkte parallell til Lasarus' skjebneomveltning fra lidelse til trøst. Se Lukas 6:21.Luk 6:25«Ve dere som er mette nå, for dere skal sulte» – Abrahams ord til den rike mannen gjenspeiler dette omvendingsprinsippet. Se Lukas 6:25.Jes 65:13-14Herren kontrasterer sine tjeneres glede med de ugudeliges smerte – en gammeltestamentlig parallell til omveltningen mellom den rike mannen og Lasarus. Se Jesaja 65:13-14.Sal 17:14Salmisten beskriver mennesker som får sin del i dette livet og er mette av jordisk velstand – noe som minner om den rike mannens skjebne. Se Salmene 17:14.Fil 4:11-12Paulus har lært å være fornøyd i alle kår – en kontrast til den rike mannens ensidig gode liv og Lasarus' ensidig vanskelige liv. Se Filipperne 4:11-12.2Kor 1:5-7Paulus taler om at lidelse nå fører til trøst (παράκλησις), det samme greske begrepet som brukes om Lasarus' trøst. Se 2. Korinterbrev 1:5-7.

Luk 16:25I det foregående verset (Lukas 16:25) forklarer Abraham at Lasarus nå trøstes mens den rike mannen pines – den ugjenkallelige omvendingen av deres jordiske tilstander danner grunnlaget for det store svelget som beskrives i vers 26.Jes 35:8I Jesaja 35:8 tales det om en hellig vei som de urene ikke skal ferdes på. Tanken om en uoverstigelig skillelinje mellom de rettferdige og de ugudelige finner gjenklang i det store svelget i Lukas 16:26.Matt 25:46Matteus 25:46 taler om evig straff for de ugudelige og evig liv for de rettferdige. Den endelige og ugjenkallelige adskillelsen mellom de to gruppene er parallell til det faste svelget mellom den rike mannen og Lasarus.Matt 25:41Matteus 25:41 beskriver dommen der de forbannede sendes bort til den evige ilden. Denne endelige adskillelsen svarer til det uoverstigelige svelget som er befestet mellom de frelste og de fortapte.Åp 20:11-15I Åpenbaringen 20:11-15 skildres den endelige dommen ved den store hvite tronen, der de som ikke er skrevet i livets bok kastes i ildsjøen. Den permanente adskillelsen mellom frelste og fortapte speiler det faste svelget i Lukas 16:26.Luk 13:24-25I Lukas 13:24-25 taler Jesus om den trange dør som blir stengt, slik at de som banker på ikke lenger kan komme inn. Denne irreversible utestengelsen er en tematisk parallell til det svelget som hindrer all overgang.Fork 11:3Forkynneren 11:3 sier at der treet faller, der blir det liggende. Bildet brukes for å uttrykke at tilstanden etter døden er endelig og uforanderlig – noe som gjenklinger i det faste svelget mellom Abraham og den rike mannen.Hebr 9:27Hebreerne 9:27 fastslår at det er menneskets lodd å dø én gang og deretter komme for dommen. Den endelige dommen etter døden er grunnlaget for det uoverstigelige svelget i Lukas 16:26.2Pet 2:42. Peters brev 2:4 omtaler engler som syndet og ble holdt i mørkets lenker til dom. Bildet av et uunngåelig fangenskap i påvente av dom er parallelt til den ugjenkallelige adskillelsen som det store svelget representerer.Matt 7:13-14Matteus 7:13-14 taler om den trange og den vide port som leder til henholdsvis livet og fortapelsen. De to veiene som aldri møtes gjenspeiler den absolutte adskillelsen mellom de frelste og de fortapte i Lukas 16:26.

Luk 16:24Den rike mannen hadde allerede bedt Abraham om hjelp for sin egen del (Lukas 16:24). Nå vender han seg igjen til Abraham med en ny bønn – denne gangen for sin familie.Luk 16:28Den rike mannens bønn i vers 27 utdypes i Lukas 16:28, der han forklarer hensikten: at Lasarus skal advare hans fem brødre så de ikke også kommer til pinens sted.Luk 16:29-31Abrahams svar på den rike mannens bønn om å sende Lasarus til hans fars hus finnes i Lukas 16:29-31, der Abraham viser til at de har Moses og profetene, og at selv en som står opp fra de døde, ikke ville overbevise dem.Joh 11:33-36Lasarus' oppvekkelse fra de døde i Johannes 11:33-36 og de omståendes reaksjon illustrerer nettopp det poenget Abraham gjør i sin respons: selv et tegn som oppstandelse fra de døde overbeviser ikke alle.Joh 12:10-11I Johannes 12:10-11 planla yppersteprestene å drepe Lasarus etter hans oppstandelse i stedet for å tro, noe som bekrefter Abrahams poeng om at selv en fra de døde ikke ville overbevise alle – nettopp det den rike mannen ba om.Apg 2:24-28Peters vitnesbyrd om Jesu oppstandelse i Apostlenes gjerninger 2:24-28 viser at noen faktisk ble sendt tilbake fra de døde for å vitne – det som den rike mannen ba om for sine brødre.Luk 15:27-28I lignelsen om den bortkomne sønnen refererer sønnen til «min fars hus» (Lukas 15:27-28). Den rike mannens omtale av «min fars hus» skaper en kontrast: der den fortapte sønnen vender tilbake, ønsker den rike mannen å sende noen til familien.1Mos 44:30-34Judas bønnfaller Josef om sin far Jakob og familien i 1. Mosebok 44:30-34, og viser omsorg for sin fars hus. Den rike mannens bønn om å sende Lasarus til hans fars hus minner om denne familieomsorgen, men her er det for sent.

Luk 16:27I forrige vers ber den rike mannen Abraham om å sende Lasarus til hans fars hus. Vers 28 fortsetter med begrunnelsen: han har fem brødre som han vil advare, slik at de ikke også kommer til dette pinens sted (Lukas 16:27).Luk 16:29-31Abraham svarer på den rike mannens bønn ved å peke på at brødrene har Moses og profetene å lytte til, og at selv om noen stod opp fra de døde, ville de ikke la seg overbevise – et vitnesbyrd om Skriftens tilstrekkelighet (Lukas 16:29-31).Apg 2:40Peters formaning om å la seg frelse fra denne vrange slekt gjenspeiler det samme motivet: å advare andre slik at de ikke går fortapt (Apostlenes gjerninger 2:40).Apg 20:21Paulus vitnet for både jøder og grekere om omvendelse til Gud og tro på Herren Jesus, et uttrykk for det samme ønsket om å advare mennesker slik den rike mannen ønsket for sine brødre (Apostlenes gjerninger 20:21).Apg 20:26-27Paulus erklærer at han er ren for alles blod fordi han ikke har holdt tilbake noe av Guds råd – motivet med å vitne og advare andre for at de skal unngå fortapelse (Apostlenes gjerninger 20:26-27).1Tess 2:11-12Paulus formante hver enkelt som en far formaner sine barn, for at de skulle vandre verdig for Gud – dette gjenspeiler den inntrengende advarselen den rike mannen ønsket å sende til sine brødre (1. Tessaloniker 2:11-12).Esek 3:18-19Profeten Esekiel fikk i oppdrag å advare den ugudelige, slik at han kunne vende om og leve. Den rike mannens ønske om å advare sine brødre gjenspeiler dette profetiske kallet (Esekiel 3:18-19).Jer 42:5-6Jeremia bar frem Guds advarsel til folket som ikke ville lytte, parallelt med ønsket om å vitne slik at mennesker ikke ender i fortapelse (Jeremia 42:5-6).Jud 1:23Judas oppfordrer til å rive andre ut av ilden med frykt – den samme uroen for andres evige skjebne som den rike mannen uttrykker overfor sine brødre (Judas 1:23).

5Mos 18:15-19Moses forkynte at Herren ville oppreise en profet som folket skulle lytte til. Abraham peker på at de har «Moses og profetene» – altså Toraen og profetenes skrifter – som veiledning, slik Moses selv formidlet Guds ord til folket (5. Mosebok 18:15-19).5Mos 31:24-26Moses skrev ned lovens ord i en bok og ga den til levittene som et vitnesbyrd. Dette understreker at «Moses» i Lukas 16:29 refererer til de skriftene Moses etterlot seg (5. Mosebok 31:24-26).Jes 8:20Jesaja formaner folket til å holde seg til «loven og vitnesbyrdet» – altså Moses og profetene – som rettesnor. Dette samsvarer med Abrahams utsagn om at de har Moses og profetene å lytte til (Jesaja 8:20).Jes 34:16Profeten Jesaja oppfordrer til å søke i Herrens bok og lese, for ingen av ordene skal mangle. Dette støtter tanken om at Skriftens vitnesbyrd er tilstrekkelig (Jesaja 34:16).Joh 5:39Jesus sier at folk gransker Skriftene fordi de mener å ha evig liv i dem, og det er nettopp disse som vitner om ham. Dette bekrefter at Moses og profetene, som Abraham viser til, peker frem mot Kristus (Johannes 5:39).Joh 5:45-47Jesus sier at Moses selv skrev om ham, og at den som ikke tror Moses' skrifter, heller ikke vil tro Jesu ord. Dette er nært forbundet med Abrahams poeng: de har Moses og profetene – det burde være tilstrekkelig (Johannes 5:45-47).Apg 15:21Jakob i Apostelgjerningene nevner at Moses fra gammel tid har dem som forkynner ham i byene, ved at han blir opplest i synagogene hver sabbat. Dette viser den kontinuerlige tilgangen folket hadde til Moses' skrifter (Apostlenes gjerninger 15:21).Apg 17:11Jødene i Berøa gransket Skriftene daglig for å se om det stemte det Paulus forkynte. De brukte nettopp Moses og profetene som prøvestein, slik Abraham anbefaler (Apostlenes gjerninger 17:11).Apg 26:22Paulus vitner om at han ikke sier noe annet enn det Moses og profetene har sagt skulle skje. Dette bekrefter at Moses og profetene inneholder det nødvendige budskapet om frelse (Apostlenes gjerninger 26:22).Luk 24:27Den oppstandne Jesus begynte fra Moses og alle profetene og utla for disiplene det som sto om ham i alle Skriftene. Dette viser at «Moses og profetene» vitner om Kristus og er tilstrekkelig veiledning, slik Abraham hevder (Lukas 24:27).2Tim 3:15-17Paulus skriver til Timoteus at de hellige skrifter kan gjøre vis til frelse, og at hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom. Dette underbygger Abrahams poeng om at Skriften (Moses og profetene) er tilstrekkelig (2. Timoteus 3:15-17).

Joh 11:43-44Da Lasarus ble reist opp fra de døde, trodde mange jøder på Jesus, men ikke alle. Dette illustrerer nettopp poenget i Abrahams svar: selv ikke en som kommer tilbake fra de døde, vil overbevise dem som ikke vil tro (Johannes 11:43-44).Joh 12:10-11Etter at Lasarus ble reist fra de døde, planla overprestene å drepe ham i stedet for å omvende seg – en direkte oppfyllelse av poenget i lignelsen om at selv en oppstandelse ikke fører til omvendelse hos de hardhjertede (Johannes 12:10-11).Luk 16:31Abrahams svar i neste vers er det avgjørende svaret på den rike mannens bønn: Har de ikke hørt Moses og profetene, vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde (Lukas 16:31).Apg 17:30-32Paulus forkynte oppstandelsen i Aten, men mange spottet og nektet å tro, noe som viser at selv vitnesbyrd om oppstandelse fra de døde ikke automatisk fører til omvendelse (Apostlenes gjerninger 17:30-32).Apg 26:22-23Paulus vitnet om Kristi oppstandelse overfor kong Agrippa, men Agrippa lot seg ikke overbevise til omvendelse, til tross for vitnesbyrdet om en som sto opp fra de døde (Apostlenes gjerninger 26:22-23).Joh 5:45-47Jesus sier at den som ikke tror Moses' skrifter, heller ikke vil tro hans ord – samme prinsipp som Abraham uttrykker her: Guds åpenbarte ord i Skriften er tilstrekkelig, og mirakler overbeviser ikke den som avviser Skriften (Johannes 5:45-47).Luk 11:29-32Jesus avviser kravet om tegn og peker på Jonas-tegnet. Ninives menn omvendte seg ved Jonas' forkynnelse, men denne slekt søker ekstraordinære tegn i stedet for å lytte til Guds ord (Lukas 11:29-32).1Mos 18:23-25Abraham gikk allerede i forbønn for Sodoma, men rettferdighet og dom sto fast. Den rike mannens appell til «far Abraham» om å sende noen fra de døde gjenspeiler en tradisjon av å appellere til Abraham som forbeder (1. Mosebok 18:23-25).

5Mos 18:15-19Moses forutsa at Gud ville oppreise en profet som folket skulle lytte til. I 5. Mosebok 18:15-19 understrekes plikten til å høre på Guds ord gjennom Moses og profetene – nettopp det poenget Abraham gjør i lignelsen: de har Moses og profetene, og det burde være tilstrekkelig.Jes 8:20Jesaja 8:20 peker på loven og profetenes vitnesbyrd som den avgjørende prøvesteinen. Dersom folk ikke holder seg til dette ordet, er det «fordi det ikke er lys i dem» – et prinsipp som gjenspeiler Abrahams svar om at Moses og profetene er tilstrekkelig.Joh 5:45-47Jesus sier i Johannes 5:45-47 at Moses skrev om ham, og at den som ikke tror Moses' skrifter, heller ikke vil tro Jesu ord. Dette er en direkte parallell til Lukas 16:31, der poenget er at den som ikke hører Moses og profetene, heller ikke vil la seg overbevise av en som står opp fra de døde.Joh 12:10-11I Johannes 12:10-11 ville overprestene drepe Lasarus etter at han hadde blitt reist opp fra de døde, i stedet for å tro. Dette illustrerer Jesu poeng i lignelsen: selv ikke en oppstandelse fra de døde overbeviser dem som nekter å lytte til Guds ord.Joh 11:43-48Oppvekkelsen av Lasarus i Johannes 11:43-48 er et slående eksempel på at noen faktisk sto opp fra de døde, men de religiøse lederne lot seg likevel ikke overbevise – de planla i stedet å ta Jesus av dage. En bokstavelig oppfyllelse av ordene i Lukas 16:31.Apg 17:30-32I Apostlenes gjerninger 17:30-32 forkynner Paulus oppstandelsen på Areopagos, men mange spottet og nektet å tro. Budskapet om en som sto opp fra de døde overbeviste ikke dem som ikke var villige til å høre – igjen en bekreftelse av Abrahams ord.Apg 26:22-23Paulus vitner i Apostlenes gjerninger 26:22-23 om at han ikke sier noe annet enn det Moses og profetene sa skulle skje: at Messias skulle lide, stå opp fra de døde og forkynne lys. Her knyttes oppstandelsen direkte til Moses og profetenes vitnesbyrd, nøyaktig slik Lukas 16:31 gjør.Luk 24:25-27Den oppstandne Jesus irettesetter disiplene i Lukas 24:25-27 for at de var trege til å tro alt det profetene hadde sagt, og han utlegger fra Moses og alle profetene det som handlet om ham. Skriftens vitnesbyrd er grunnlaget også etter oppstandelsen.Rom 10:16-17Romerne 10:16-17 slår fast at ikke alle var lydige mot evangeliet, og at troen kommer av det budskapet man hører – nemlig Kristi ord formidlet gjennom Skriften. De som ikke hører Ordet, vil heller ikke la seg overbevise av tegn.Luk 16:29-30I Lukas 16:29-30 sier Abraham at brødrene har Moses og profetene å lytte til, men den rike mannen insisterer på at en oppstandelse ville overbevise dem. Vers 31 er det avgjørende svaret på denne dialogen.