LukasKapittel 10

Vis lignelsenHvem er min neste?

Lignelsen om den barmhjertige samaritan er Jesu svar på spørsmålet «Hvem er min neste?» Den utfordrer alle religiøse grenser og viser at kjærligheten ikke spør etter etnisitet eller religion - bare etter nød.

Parallelle tekster1 parallell i dette kapitlet
Det største budetMML

Elsk Gud og din neste.

34Da fariseerne hørte at han hadde brakt saddukeerne til taushet, samlet de seg sammen.

35Og en av dem, en lovkyndig, spurte ham for å sette ham på prøve:

36«Mester, hvilket bud er det største i loven?»

37Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.»

38Dette er det største og første budet.

39Det andre budet er likt det: Du skal elske din neste som deg selv.

40Hele loven og profetene henger på disse to budene.»

28En av de skriftlærde kom og hørte dem diskutere. Da han så at Jesus hadde svart dem godt, spurte han ham: «Hvilket bud er det første av alle?»

29Jesus svarte: «Det første er: 'Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.

30Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.'

31Det andre er dette: 'Du skal elske din neste som deg selv.' Det finnes ikke noe bud som er større enn disse.»

32Den skriftlærde sa til ham: «Godt sagt, Mester! Det er sant det du sier, at han er én, og at det ikke finnes noen annen enn ham.

33Og å elske ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv – det er mer verdt enn alle brennoffer og slaktoffer.»

34Da Jesus så at han svarte klokt, sa han til ham: «Du er ikke langt fra Guds rike.» Og ingen våget lenger å stille ham spørsmål.

Lukas(du leser)

25Da sto en lovkyndig fram og ville sette ham på prøve. Han sa: «Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

26Han sa til ham: «Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?»

27Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»

28Han sa til ham: «Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve.»

Etter dette utpekte Herren også syttito andre og sendte dem ut to og to foran seg til hver by og hvert sted han selv skulle komme til.
Μετὰ δὲ ταῦτα ἀνέδειξεν ὁ κύριος ⸀καὶ ἑτέρους ἑβδομήκοντα ⸀δύο καὶ ἀπέστειλεν αὐτοὺς ἀνὰ δύο ⸁δύο πρὸ προσώπου αὐτοῦ εἰς πᾶσαν πόλιν καὶ τόπον οὗ ἤμελλεν αὐτὸς ἔρχεσθαι.
Han sa til dem: «Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens herre om å sende arbeidere ut til sin høst.
ἔλεγεν ⸀δὲ πρὸς αὐτούς· Ὁ μὲν θερισμὸς πολύς, οἱ δὲ ἐργάται ὀλίγοι· δεήθητε οὖν τοῦ κυρίου τοῦ θερισμοῦ ὅπως ⸂ἐργάτας ἐκβάλῃ⸃ εἰς τὸν θερισμὸν αὐτοῦ.
Gå av sted! Se, jeg sender dere ut som lam blant ulver.
ὑπάγετε· ⸀ἰδοὺ ἀποστέλλω ὑμᾶς ὡς ἄρνας ἐν μέσῳ λύκων.
Ta ikke med pengepung, ikke veske, ikke sandaler, og hils ikke på noen underveis.
μὴ βαστάζετε βαλλάντιον, μὴ πήραν, ⸀μὴ ὑποδήματα, καὶ μηδένα κατὰ τὴν ὁδὸν ἀσπάσησθε.
Når dere kommer inn i et hus, si da først: Fred over dette huset!
εἰς ἣν δʼ ἂν ⸂εἰσέλθητε οἰκίαν⸃ πρῶτον λέγετε· Εἰρήνη τῷ οἴκῳ τούτῳ.
Og er det et fredens barn der, skal deres fred hvile over ham. Hvis ikke, skal den vende tilbake til dere.
καὶ ἐὰν ⸂ᾖ ἐκεῖ⸃ υἱὸς εἰρήνης, ἐπαναπαήσεται ἐπʼ αὐτὸν ἡ εἰρήνη ὑμῶν· εἰ δὲ μήγε, ἐφʼ ὑμᾶς ἀνακάμψει.
Bli i det huset og spis og drikk det de byr dere, for arbeideren er sin lønn verdt. Flytt ikke fra hus til hus.
ἐν αὐτῇ δὲ τῇ οἰκίᾳ μένετε, ἐσθίοντες καὶ πίνοντες τὰ παρʼ αὐτῶν, ἄξιος γὰρ ὁ ἐργάτης τοῦ μισθοῦ ⸀αὐτοῦ. μὴ μεταβαίνετε ἐξ οἰκίας εἰς οἰκίαν.
Og når dere kommer til en by og de tar imot dere, spis da det som settes fram for dere.
καὶ εἰς ἣν ἂν πόλιν εἰσέρχησθε καὶ δέχωνται ὑμᾶς, ἐσθίετε τὰ παρατιθέμενα ὑμῖν,
Helbred de syke der, og si til dem: «Guds rike er kommet nær til dere.»»
καὶ θεραπεύετε τοὺς ἐν αὐτῇ ἀσθενεῖς, καὶ λέγετε αὐτοῖς· Ἤγγικεν ἐφʼ ὑμᾶς ἡ βασιλεία τοῦ θεοῦ.
Men når dere kommer til en by og de ikke tar imot dere, gå da ut på gatene der og si:
εἰς ἣν δʼ ἂν πόλιν ⸀εἰσέλθητε καὶ μὴ δέχωνται ὑμᾶς, ἐξελθόντες εἰς τὰς πλατείας αὐτῆς εἴπατε·
«Selv støvet fra deres by som har festet seg på føttene våre, tørker vi av mot dere. Men dette skal dere vite: Guds rike er kommet nær.»
Καὶ τὸν κονιορτὸν τὸν κολληθέντα ἡμῖν ἐκ τῆς πόλεως ὑμῶν ⸂εἰς τοὺς πόδας⸃ ἀπομασσόμεθα ὑμῖν· πλὴν τοῦτο γινώσκετε ὅτι ⸀ἤγγικεν ἡ βασιλεία τοῦ θεοῦ.
Jeg sier dere at det skal gå Sodoma tåleligere på den dagen enn den byen.
λέγω ὑμῖν ὅτι Σοδόμοις ἐν τῇ ἡμέρᾳ ἐκείνῃ ἀνεκτότερον ἔσται ἢ τῇ πόλει ἐκείνῃ.
Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! For hadde de mektige gjerningene som er gjort hos dere, skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om, sittende i sekkestrie og aske.
Οὐαί σοι, Χοραζίν· οὐαί σοι, Βηθσαϊδά· ὅτι εἰ ἐν Τύρῳ καὶ Σιδῶνι ⸀ἐγενήθησαν αἱ δυνάμεις αἱ γενόμεναι ἐν ὑμῖν, πάλαι ἂν ἐν σάκκῳ καὶ σποδῷ ⸀καθήμενοι μετενόησαν.
Men det skal gå Tyros og Sidon tåleligere i dommen enn dere.
πλὴν Τύρῳ καὶ Σιδῶνι ἀνεκτότερον ἔσται ἐν τῇ κρίσει ἢ ὑμῖν.
Og du, Kapernaum, skal du opphøyes til himmelen? Nei, ned til dødsriket skal du støtes.
καὶ σύ, Καφαρναούμ, ⸂μὴ ἕως οὐρανοῦ ὑψωθήσῃ⸃; ἕως ⸀τοῦ ᾅδου ⸀καταβιβασθήσῃ.
Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.
Ὁ ἀκούων ὑμῶν ἐμοῦ ἀκούει, καὶ ὁ ἀθετῶν ὑμᾶς ἐμὲ ἀθετεῖ· ὁ δὲ ἐμὲ ἀθετῶν ἀθετεῖ τὸν ἀποστείλαντά με.
De syttito kom tilbake med glede og sa: «Herre, til og med de onde åndene bøyer seg for oss i ditt navn!»
Ὑπέστρεψαν δὲ οἱ ἑβδομήκοντα ⸀δύο μετὰ χαρᾶς λέγοντες· Κύριε, καὶ τὰ δαιμόνια ὑποτάσσεται ἡμῖν ἐν τῷ ὀνόματί σου.
Han sa til dem: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.
εἶπεν δὲ αὐτοῖς· Ἐθεώρουν τὸν Σατανᾶν ὡς ἀστραπὴν ἐκ τοῦ οὐρανοῦ πεσόντα.
Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over hele fiendens makt, og ingenting skal skade dere.
ἰδοὺ ⸀δέδωκα ὑμῖν τὴν ἐξουσίαν τοῦ πατεῖν ἐπάνω ὄφεων καὶ σκορπίων, καὶ ἐπὶ πᾶσαν τὴν δύναμιν τοῦ ἐχθροῦ, καὶ οὐδὲν ὑμᾶς οὐ μὴ ⸀ἀδικήσῃ.
Men gled dere ikke over at åndene bøyer seg for dere. Gled dere heller over at navnene deres er skrevet i himmelen.»
πλὴν ἐν τούτῳ μὴ χαίρετε ὅτι τὰ πνεύματα ὑμῖν ὑποτάσσεται, χαίρετε δὲ ὅτι τὰ ὀνόματα ὑμῶν ⸀ἐγγέγραπται ἐν τοῖς οὐρανοῖς.
I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige og åpenbart det for de små. Ja, Far, for slik var din gode vilje.»
Ἐν αὐτῇ τῇ ὥρᾳ ἠγαλλιάσατο ⸀τῷ πνεύματι ⸂τῷ ἁγίῳ⸃ καὶ εἶπεν· Ἐξομολογοῦμαί σοι, πάτερ κύριε τοῦ οὐρανοῦ καὶ τῆς γῆς, ὅτι ἀπέκρυψας ταῦτα ἀπὸ σοφῶν καὶ συνετῶν, καὶ ἀπεκάλυψας αὐτὰ νηπίοις· ναί, ὁ πατήρ, ὅτι οὕτως ⸂εὐδοκία ἐγένετο⸃ ἔμπροσθέν σου.
Alt er overgitt til meg av min Far, og ingen vet hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
⸀πάντα μοι παρεδόθη ὑπὸ τοῦ πατρός μου, καὶ οὐδεὶς γινώσκει τίς ἐστιν ὁ υἱὸς εἰ μὴ ὁ πατήρ, καὶ τίς ἐστιν ὁ πατὴρ εἰ μὴ ὁ υἱὸς καὶ ᾧ ⸀ἐὰν βούληται ὁ υἱὸς ἀποκαλύψαι.
Så vendte han seg til disiplene og sa til dem alene: «Salige er de øynene som ser det dere ser.
Καὶ στραφεὶς πρὸς τοὺς μαθητὰς κατʼ ἰδίαν εἶπεν· Μακάριοι οἱ ὀφθαλμοὶ οἱ βλέποντες ἃ βλέπετε.
For jeg sier dere: Mange profeter og konger ønsket å se det dere ser, men fikk ikke se det, og å høre det dere hører, men fikk ikke høre det.»
λέγω γὰρ ὑμῖν ὅτι πολλοὶ προφῆται καὶ βασιλεῖς ἠθέλησαν ἰδεῖν ἃ ὑμεῖς βλέπετε καὶ οὐκ εἶδαν, καὶ ἀκοῦσαι ἃ ἀκούετε καὶ οὐκ ἤκουσαν.
Da sto en lovkyndig fram og ville sette ham på prøve. Han sa: «Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Καὶ ἰδοὺ νομικός τις ἀνέστη ἐκπειράζων ⸀αὐτὸν λέγων· Διδάσκαλε, τί ποιήσας ζωὴν αἰώνιον κληρονομήσω;
Han sa til ham: «Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?»
ὁ δὲ εἶπεν πρὸς αὐτόν· Ἐν τῷ νόμῳ τί γέγραπται; πῶς ἀναγινώσκεις;
Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
ὁ δὲ ἀποκριθεὶς εἶπεν· Ἀγαπήσεις κύριον τὸν θεόν σου ἐξ ὅλης ⸀τῆς καρδίας σου καὶ ⸂ἐν ὅλῃ τῇ ψυχῇ⸃ σου καὶ ⸂ἐν ὅλῃ τῇ ἰσχύϊ⸃ σου καὶ ⸂ἐν ὅλῃ τῇ διανοίᾳ⸃ σου, καὶ τὸν πλησίον σου ὡς σεαυτόν.
Han sa til ham: «Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve.»
εἶπεν δὲ αὐτῷ· Ὀρθῶς ἀπεκρίθης· τοῦτο ποίει καὶ ζήσῃ.
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: «Og hvem er min neste?»
Ὁ δὲ θέλων ⸀δικαιῶσαι ἑαυτὸν εἶπεν πρὸς τὸν Ἰησοῦν· Καὶ τίς ἐστίν μου πλησίον;
Jesus svarte og sa: «En mann var på vei ned fra Jerusalem til Jeriko og falt i hendene på røvere. De kledde av ham og slo ham, og de dro av sted og lot ham ligge der halvdød.
ὑπολαβὼν ⸀δὲ ὁ Ἰησοῦς εἶπεν· Ἄνθρωπός τις κατέβαινεν ἀπὸ Ἰερουσαλὴμ εἰς Ἰεριχὼ καὶ λῃσταῖς περιέπεσεν, οἳ καὶ ἐκδύσαντες αὐτὸν καὶ πληγὰς ἐπιθέντες ἀπῆλθον ἀφέντες ⸀ἡμιθανῆ.
Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk forbi på den andre siden.
κατὰ συγκυρίαν δὲ ἱερεύς τις κατέβαινεν ἐν τῇ ὁδῷ ἐκείνῃ, καὶ ἰδὼν αὐτὸν ἀντιπαρῆλθεν·
På samme måte kom også en levitt til stedet, og han så ham, men gikk forbi på den andre siden.
ὁμοίως δὲ καὶ ⸀Λευίτης κατὰ τὸν τόπον ἐλθὼν καὶ ἰδὼν ἀντιπαρῆλθεν.
Men en samaritan som var på reise, kom til stedet der han lå. Da han så ham, fikk han inderlig medfølelse med ham.
Σαμαρίτης δέ τις ὁδεύων ἦλθεν κατʼ αὐτὸν καὶ ⸀ἰδὼν ἐσπλαγχνίσθη,
Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin på dem. Så løftet han ham opp på sitt eget lastedyr, førte ham til et herberge og pleiet ham.
καὶ προσελθὼν κατέδησεν τὰ τραύματα αὐτοῦ ἐπιχέων ἔλαιον καὶ οἶνον, ἐπιβιβάσας δὲ αὐτὸν ἐπὶ τὸ ἴδιον κτῆνος ἤγαγεν αὐτὸν εἰς πανδοχεῖον καὶ ἐπεμελήθη αὐτοῦ.
Neste dag tok han fram to denarer og ga dem til verten og sa: «Ta deg av ham, og det du legger ut utover dette, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»
καὶ ἐπὶ τὴν ⸀αὔριον ἐκβαλὼν ⸂δύο δηνάρια ἔδωκεν⸃ τῷ πανδοχεῖ καὶ ⸀εἶπεν· Ἐπιμελήθητι αὐτοῦ, καὶ ὅ τι ἂν προσδαπανήσῃς ἐγὼ ἐν τῷ ἐπανέρχεσθαί με ἀποδώσω σοι.
Hvem av disse tre mener du var en neste for ham som falt i hendene på røverne?»
⸀τίς τούτων τῶν τριῶν πλησίον δοκεῖ σοι γεγονέναι τοῦ ἐμπεσόντος εἰς τοὺς λῃστάς;
Han sa: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus til ham: «Gå du og gjør likedan.»
ὁ δὲ εἶπεν· Ὁ ποιήσας τὸ ἔλεος μετʼ αὐτοῦ. εἶπεν ⸀δὲ αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς· Πορεύου καὶ σὺ ποίει ὁμοίως.
Mens de var på vandring, kom han til en landsby, og en kvinne som het Marta, tok imot ham i sitt hjem.
⸂Ἐν δὲ⸃ τῷ πορεύεσθαι ⸀αὐτοὺς αὐτὸς εἰσῆλθεν εἰς κώμην τινά· γυνὴ δέ τις ὀνόματι Μάρθα ὑπεδέξατο ⸀αὐτὸν.
Hun hadde en søster som ble kalt Maria, og hun satte seg ved Herrens føtter og lyttet til hans ord.
καὶ τῇδε ἦν ἀδελφὴ καλουμένη ⸀Μαριάμ, ἣ καὶ ⸂παρακαθεσθεῖσα πρὸς⸃ τοὺς πόδας τοῦ ⸀Ἰησοῦ ἤκουεν τὸν λόγον αὐτοῦ.
Men Marta var opptatt med alt hun hadde å stelle med. Hun kom bort til ham og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene om å tjene? Si til henne at hun skal hjelpe meg!»
ἡ δὲ Μάρθα περιεσπᾶτο περὶ πολλὴν διακονίαν· ἐπιστᾶσα δὲ εἶπεν· Κύριε, οὐ μέλει σοι ὅτι ἡ ἀδελφή μου μόνην με ⸀κατέλειπεν διακονεῖν; ⸀εἰπὲ οὖν αὐτῇ ἵνα μοι συναντιλάβηται.
Men Herren svarte henne: «Marta, Marta, du bekymrer deg og uroer deg for så mye.
ἀποκριθεὶς δὲ εἶπεν αὐτῇ ὁ ⸀κύριος· Μάρθα Μάρθα, μεριμνᾷς καὶ ⸀θορυβάζῃ περὶ πολλά,
Men bare én ting er nødvendig. Maria har valgt den gode delen, og den skal ikke tas fra henne.»
⸂ὀλίγων δέ ἐστιν χρεία ἢ ἑνός⸃· ⸂Μαριὰμ γὰρ⸃ τὴν ἀγαθὴν μερίδα ἐξελέξατο ἥτις οὐκ ἀφαιρεθήσεται ⸀αὐτῆς.