SalmeneKapittel 130

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Ein song for festreisene. Frå djupnene ropar eg til deg, Herre.

Herre, høyr mi røyst! Lat øyro dine lytta til mi bøn om nåde.

Om du, Herre, vil halda rekning med synder, kven kan då bli ståande?

Men hjå deg er tilgjeving, så vi skal frykta deg.

Eg ventar på Herren, sjela mi ventar, til hans ord set eg mi von.

Sjela mi ventar på Herren, meir enn vaktmenn ventar på morgonen, ja, meir enn vaktmenn på morgonen.

Israel, set di von til Herren! For hjå Herren er miskunn, og hjå han er full utløysing.

Han skal løysa Israel ut frå alle syndene sine.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 130

Hovedtema: En bønn fra dyp nød som beveger seg fra personlig syndsbekjennelse til håp om forløsning for hele Israel.

Innhold: Salmisten roper til Herren fra dypet og ber om at Gud vil høre hans bønn. Han erkjenner at ingen kan bestå om Gud holder regnskap med synder, men hos Gud finnes tilgivelse. Med intens lengsel venter salmisten på Herren – mer enn vektere venter på morgenen – og oppfordrer Israel til å håpe på Herren, som vil forløse sitt folk fra alle deres synder.

Nøkkelord/bilder:

Dypet (מַעֲמַקִּים): Symboliserer ekstrem nød, fortvilelse eller syndens avgrunn som salmisten roper fra.
Tilgivelse (סְלִיחָה): Guds vilje til å tilgi er grunnlaget for ærefrykt og tilbedelse.
Vente/håpe (קוה): Intens, tålmodig forventning til Gud og hans ord, gjentatt for å understreke troens utholdenhet.
Trofast kjærlighet (חֶסֶד): Guds paktsmessige, trofaste nåde som gir grunnlag for håp.
Forløsning (פְדוּת): Guds handling for å frikjøpe Israel fra all synd.

Historisk kontekst

Nøkkelbegreper

Salme 130 inneholder flere teologisk ladede hebraiske uttrykk. Ordet מַעֲמַקִּים (ma'amaqqim, «dypene») i vers 1 brukes metaforisk om ekstrem nød eller fortvilelse, og kan ha overtoner av dødsrikets dybder eller kaotiske vannmasser som truet livet. Uttrykket סְלִיחָה (selikhah, «tilgivelse») i vers 4 er sjeldent i Det gamle testamente og forekommer kun her, i Nehemja 9,17 og Daniel 9,9 – alltid som en guddommelig egenskap. Dette ordet ble senere sentralt i jødisk liturgi, der selikhot-bønnene for tilgivelse fikk navn etter det.

Verbet תִּוָּרֵא (tiwware', «bli fryktet») i vers 4 kobler tilgivelsen til gudsfrykt på en overraskende måte: Guds nåde fører ikke til likegyldighet, men til ærefrykt og tilbedelse. Begrepet חֶסֶד (khesed, «nåde/trofast kjærlighet») i vers 7 betegner Guds paktsmessige troskap og hengivenhet mot sitt folk. Ordet פְדוּת (pedut, «forløsning») har bakgrunn i løskjøpelse fra slaveri eller gjeld, og brukes her om frigjøring fra synd.

Hendelser og skikker

Bildet av vektere som venter på morgenen (vers 6) gjenspeiler en kjent erfaring i det gamle Israel. Nattevakter på bymurene eller ved tempelet holdt utkikk gjennom de mørke timene og lengtet etter daggry, som brakte både sikkerhet og avløsning.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord7

Herre — En tittel brukt for å vise respekt og ærbødighet mot Gud, som anerkjenner hans overherredømme og makt.
Dyp — Et symbol på nød, fortvilelse eller vanskelige situasjoner som mennesker kan oppleve i livet.
Bønn — En kommunikasjon mellom mennesker og Gud, der mennesker uttrykker sine tanker, følelser, bekymringer og ønsker til Gud.
Vakt — En person som holder øye med noe, i denne sammenhengen, en metafor for å være oppmerksom og vente på Guds svar eller inngripen.
Morgen — En tidlig del av dagen, her brukt som et symbol på håp og forventning om at Gud vil gripe inn og bringe hjelp.
Forløsning — Frelse fra synd, skyld og straff gjennom Guds nåde og barmhjertighet.
Israel — Navnet på Guds utvalgte folk i Det gamle testamente, her brukt som en representasjon av de troende som søker Guds nåde og hjelp.