SalmeneKapittel 109

Til kormeisteren. Ein salme av David. Gud, du som eg lovsyng, ver ikkje taus!
For den ugudelege og den svikefulle har opna munnen mot meg, dei har tala til meg med lygnartunge.
Hatefulle ord omgjev meg, og dei åtakar meg utan grunn.
Til svar på kjærleiken min står dei meg imot, men eg er bøn.
Dei løner meg med vondt for godt, og med hat for kjærleiken min.
Set ein ugudleg mann over han, lat ein anklagar stå ved høgre sida hans.
Når han vert dømd, lat han gå ut som skuldig, og lat bøna hans verta rekna som synd.
Lat dagane hans verta få, lat ein annan ta embetet hans.
Lat borna hans verta farlause og kona hans enkje.
Lat borna hans vandra omkring og tigga, lat dei søkja mat frå ruinane sine.
Lat kreditoren leggja beslag på alt han eig, og lat framande plyndra det han har arbeidt for.
Lat ingen visa han varig nåde, og lat ingen vera miskunnsam mot dei farlause borna hans.
Lat etterkomarane hans verta utrydda, lat namnet deira verta utsletta i neste slektledd.
Lat fedranes misgjerning verta hugsa for HERREN, og lat ikkje synda til mor hans verta utsletta.
Lat dei alltid stå for HERRENS åsyn, så han ryddar ut minnet om dei frå jorda.
For han hugsa ikkje å visa miskunn, men forfølgde den fattige og hjelpelause, den som var knust i hjarta, for å drepa han.
Han elska forbanning, og ho kom over han. Han hadde ikkje glede i velsigning, og ho heldt seg langt frå han.
Han kledde seg i forbanning som ei kappe, ho trengde inn i kroppen hans som vatn, og som olje inn i beina hans.
Lat ho vera som ein klednad han sveiper seg i, som eit belte han alltid har rundt seg.
Dette er løna frå HERREN til motstandarane mine, til dei som talar vondt mot sjela mi.
Men du, HERRE, min Herre, gjer vel mot meg for ditt namn skuld! Frels meg, for di miskunn er god.
For eg er fattig og hjelpelaus, og hjarta mitt er gjennomstunge i mitt indre.
Eg fer bort som ein skugge når han lengjer seg, eg vert rista av som ei grashoppe.
Knea mine vaklar av faste, og kroppen min er utmagra.
Eg har vorte til spott for dei. Når dei ser meg, ristar dei på hovudet.
Hjelp meg, HERRE, min Gud! Frels meg etter di miskunn!
Lat dei få vita at dette er di hand, at du, HERRE, har gjort det.
Dei kan forbanna, men du velsignar. Når dei reiser seg, vert dei til skamme, men tenaren din skal gleda seg.
Lat motstandarane mine verta kledde i vanære, lat dei sveipa seg i si eiga skam som i ei kappe.
Eg vil prisa HERREN høgt med munnen min, midt i folkemengda vil eg lovsynga han.
For han står ved høgre sida til den hjelpelause, for å frelsa han frå dei som dømer sjela hans.