SalmeneKapittel 27

Av David. Herren er mitt lys og mi frelse, kven skulle eg ottast? Herren er borga for livet mitt, kven skulle eg reddast for?
Når vondskapsfulle menneske kjem imot meg for å eta kjøtet mitt, då snublar og fell mine fiendar og motstandarar.
Om ein hær leirar seg mot meg, skal ikkje hjartet mitt ottast. Om krig reiser seg mot meg, lit eg likevel på dette.
Eitt har eg bede Herren om, det er det eg søkjer: Å få bu i Herrens hus alle mine levedagar, å skoda Herrens venleik og å grunda i hans tempel.
For han gøymer meg i si hytte på den vonde dagen, han skjuler meg i det løynde i sitt telt, han løftar meg opp på ein klippe.
Og no lyftar han hovudet mitt høgt over fiendane mine rundt meg. Eg vil ofra i hans telt med fagnadrop, eg vil syngja og spela for Herren.
Høyr, Herre, når eg ropar! Ver meg nådig og svar meg!
Til deg seier hjartet mitt: «Søk mitt andlet!» Ditt andlet, Herre, søkjer eg.
Gøym ikkje andletet ditt for meg, vis ikkje tenaren din bort i vreide. Du har vore mi hjelp, slepp meg ikkje og forlat meg ikkje, du Gud som frelser meg.
Om far min og mor mi forlèt meg, så tek Herren meg imot.
Lær meg din veg, Herre, og lei meg på ein jamn stig, på grunn av dei som vaktar på meg.
Gjev meg ikkje over til motstandarane mine! For falske vitne har reist seg mot meg, dei pustar ut vald.
Å, om eg ikkje hadde trudd at eg skulle få sjå Herrens godleik i dei levande sitt land!
Vent på Herren! Ver sterk og lat hjartet ditt vera frimodig! Ja, vent på Herren!