LukasKapittel 8

Parallelle tekster4 paralleller i dette kapitlet
Jesus stiller stormenMML

Jesus viser makt over naturkreftene.

23Då han gjekk om bord i båten, følgde læresveinane han.

24Og sjå, det kom ein veldig storm over sjøen, så båten vart dekt av bølgjene. Men han sov.

25Dei gjekk til han og vekte han og sa: «Herre, frels oss! Vi går under!»

26Han sa til dei: «Kvifor er de redde, de lite truande?» Så reiste han seg og truga vindane og sjøen, og det vart heilt stilt.

27Mennene undra seg og sa: «Kva slags mann er dette, sidan både vindane og sjøen lyder han?»

35Same dagen, då det vart kveld, sa han til dei: «Lat oss fara over til andre sida.»

36Dei lét folkemengda fara og tok han med seg i båten som han sat i. Andre båtar følgde òg med.

37Då kom det ein veldig stormvind, og bølgjene slo inn i båten, så båten alt heldt på å fyllast.

38Men Jesus låg attarst i båten og sov på ei pute. Dei vekte han og sa: «Meister, bryr du deg ikkje om at vi går under?»

39Han vakna og truga vinden og sa til sjøen: «Tei, ver still!» Då stilna vinden, og det vart blikande stilt.

40Han sa til dei: «Kvifor er de så redde? Har de enno ikkje tru?»

41Då vart dei gripne av stor frykt og sa til kvarandre: «Kven er han, sidan både vinden og sjøen lyder han?»

Lukas(du leser)

22Ein dag steig han om bord i ein båt saman med læresveinane sine, og han sa til dei: «Lat oss fara over til andre sida av sjøen.» Så la dei ut.

23Medan dei sigla, sovna han. Då kom det ein stormvind ned over sjøen. Båten tok inn vatn, og dei var i fare.

24Då gjekk dei bort og vekte han og sa: «Meister, meister, vi går under!» Han reiste seg og truga vinden og bølgjene. Då stilna det, og det vart blikstille.

25Han sa til dei: «Kvar er trua dykkar?» Dei vart redde og undrast og sa til kvarandre: «Kven er han, som byd både vindane og vatnet, og dei lyder han?»

Den besatte i GerasaMML

Matteus har to besatte, Markus og Lukas har én. Grisene løper i sjøen.

28Då han kom over til den andre sida, til området til gadarenarane, møtte to demonplagde han. Dei kom ut frå gravene og var så farlege at ingen kunne ferdast på den vegen.

29Og sjå, dei ropa: «Kva har vi med deg å gjera, du Guds Son? Er du komen hit for å pina oss før tida?»

30Eit stykke unna dei gjekk ein stor svineflokk og beita.

31Demonane bad han: «Om du driv oss ut, så send oss inn i svineflokken.»

32Han sa til dei: «Gå!» Då fór dei ut og inn i svina. Og sjå, heile flokken styrta utfor stupet og ned i sjøen og drukna i vatnet.

33Dei som gjette svina, rømde og gjekk inn i byen og fortalde alt, også det som hadde hendt med dei demonplagde.

34Og sjå, heile byen gjekk ut for å møta Jesus. Då dei såg han, bad dei han om å dra bort frå området deira.

1Dei kom over til den andre sida av sjøen, til gerasenarane sitt land.

2Då han steig ut av båten, kom det straks ein mann med ei urein ånd imot han frå gravholene.

3Han heldt til mellom gravene, og ingen klarte lenger å binda han, ikkje eingong med lenker.

4For mange gonger hadde han vore bunden med fotjern og lenker, men han hadde slite lenkene i sund og brote fotjerna i stykke. Ingen var sterk nok til å temja han.

5Heile tida, natt og dag, var han mellom gravene og oppe i fjella og skreik og slo seg sjølv med steinar.

6Då han fekk auge på Jesus langt borte, sprang han bort og kasta seg ned for han.

7Han skreik med høg røyst: «Kva har eg med deg å gjera, Jesus, Son til Den Høgste Gud? Eg svèr deg ved Gud: Ikkje pin meg!»

8For Jesus hadde sagt til han: «Far ut av mannen, du ureine ånd!»

9Så spurde han: «Kva heiter du?» Han svara: «Eg heiter Legion, for vi er mange.»

10Og han bad Jesus inntrengjande om ikkje å senda dei bort frå området.

11No gjekk det ein stor svineflokk og beita der ved fjellet.

12Dei bad han: «Send oss inn i svina, så vi kan fara inn i dei.»

13Han gav dei lov til det. Då fór dei ureine åndene ut og inn i svina, og flokken styrta utfor stupet og ned i sjøen. Det var omkring to tusen dyr, og dei drukna i sjøen.

14Gjetarane rømde og fortalde det i byen og utover bygdene. Då kom folk for å sjå kva som hadde hendt.

15Dei kom til Jesus og såg den demonplagde sitja der, kledd og ved fullt vit – han som hadde hatt legionen i seg. Og dei vart gripne av frykt.

16Dei som hadde sett det, fortalde dei korleis det hadde gått med den demonplagde, og om svina.

17Då tok dei til å be Jesus om å fara bort frå området deira.

18Då han steig opp i båten, bad mannen som hadde vore demonplagd, om å få vera med han.

19Men Jesus gav han ikkje lov. Han sa til han: «Gå heim til dine eigne og fortel dei alt det Herren har gjort for deg, og at han har vist deg miskunn.»

20Så gjekk han av stad og tok til å forkynna i Dekapolis alt det Jesus hadde gjort for han. Og alle undra seg.

Lukas(du leser)

26Dei sigla inn til gerasenarlandet, som ligg midt imot Galilea.

27Då han steig i land, kom ein mann frå byen imot han. Han var plaga av vonde ånder. I lang tid hadde han ikkje hatt klede på seg, og han budde ikkje i hus, men mellom gravene.

28Då han fekk sjå Jesus, skreik han og kasta seg ned framfor han og ropa høgt: «Kva har eg med deg å gjera, Jesus, Son til Den Høgste Gud? Eg bed deg, pin meg ikkje!»

29For Jesus hadde bode den ureine ånda fara ut av mannen. I lange tider hadde ånda rive han med seg. Han hadde vore bunden med lenkjer og fotjern og halden under vakt, men han hadde slite sund banda og vorte driven ut i øydemarka av den vonde ånda.

30Jesus spurde han: «Kva er namnet ditt?» Han svara: «Legion», for mange vonde ånder hadde fare inn i han.

31Og dei bad han at han ikkje måtte senda dei ned i avgrunnen.

32No gjekk det ein stor svineflokk og beita der i fjellet. Dei vonde åndene bad om å få fara inn i svina, og han gav dei lov.

33Då fór dei vonde åndene ut av mannen og inn i svina. Flokken styrta utfor stupet og ned i sjøen og drukna.

34Då dei som gjette svina, såg det som hadde hendt, sprang dei av stad og fortalde det i byen og på landsbygda.

35Folk gjekk ut for å sjå det som hadde hendt. Dei kom til Jesus og fann mannen som dei vonde åndene hadde fare ut av. Han sat ved føtene til Jesus, påkledd og ved fullt vit. Då vart dei redde.

36Dei som hadde sett det, fortalde dei korleis den demonplaga mannen hadde vorte frelst.

37Då bad heile folkemengda frå området til gerasenarane han om å fara bort frå dei, for dei var gripne av stor redsle. Så gjekk han i båten og drog tilbake.

38Mannen som dei vonde åndene hadde fare ut av, bad om å få vera med han. Men Jesus sende han frå seg og sa:

39«Gå heim att og fortel alt det Gud har gjort for deg.» Så gjekk han bort og forkynte i heile byen alt det Jesus hadde gjort for han.

Jairus' datter og kvinnen med blødningerMML

To mirakler flettet sammen - kvinnen som rører Jesu kappe og Jairus' datter som vekkes opp.

18Medan han sa dette til dei, kom det ein forstandar og fall ned for han og sa: «Dotter mi døydde nettopp. Men kom og legg handa di på henne, så skal ho leva.»

19Jesus reiste seg og følgde han, og læresveinane hans gjekk med.

20Og ei kvinne som hadde hatt blødingar i tolv år, kom bakfrå og rørte ved kanten på kappa hans.

21For ho sa med seg sjølv: «Om eg berre får røra ved kappa hans, blir eg frisk.»

22Jesus snudde seg, og då han såg henne, sa han: «Ver frimodig, dotter! Trua di har frelst deg.» Og frå den stunda vart kvinna frisk.

23Då Jesus kom til huset åt forstandaren og såg fløytespelarane og den urolege folkemengda,

24sa han: «Gå ut herifrå! Jenta er ikkje død, ho søv.» Då lo dei av han.

25Men då folket var jaga ut, gjekk han inn og tok henne i handa, og jenta reiste seg opp.

26Og ryktet om dette spreidde seg over heile det området.

21Då Jesus hadde fare over til den andre sida att med båten, samla det seg mykje folk kring han der han var ved sjøen.

22Då kom ein av synagogeforstandarane, ein som heitte Jairus. Då han fekk auge på Jesus, kasta han seg ned for føtene hans.

23Han bad han inntrengjande: «Den vesle dottera mi ligg for døden. Kom og legg hendene på henne, så ho kan bli lækt og leva!»

24Jesus gjekk med han. Mykje folk følgde etter og trengde seg innpå han.

25No var det ei kvinne der som hadde hatt blødingar i tolv år.

26Ho hadde lidd mykje under mange legar og brukt opp alt ho eigde, men det hadde ikkje hjelpt. Tvert imot hadde ho berre vorte verre.

27Ho hadde høyrt om Jesus, og no kom ho bakfrå i folkemengda og rørte ved kappa hans.

28For ho tenkte: «Om eg berre får røra ved kleda hans, blir eg lækt.»

29Og straks tørka blodet opp, og ho kjende på kroppen at ho var lækt frå plaga si.

30Med det same kjende Jesus at det hadde gått kraft ut frå han. Han snudde seg i folkehopen og spurde: «Kven rørte ved kleda mine?»

31Læresveinane sa til han: «Du ser korleis folk trengjer seg innpå deg, og så spør du: 'Kven rørte ved meg?'»

32Men han såg seg omkring for å få auge på den som hadde gjort det.

33Kvinna visste kva som hadde hendt med henne. Ho kom redd og skjelvande og kasta seg ned for han og fortalde han heile sanninga.

34Då sa han til henne: «Dotter, trua di har berga deg. Gå i fred, og ver fri frå plaga di.»

35Medan han endå tala, kom det folk frå huset til synagogeforstandaren og sa: «Dottera di er død. Kvifor bryr du meisteren lenger?»

36Men Jesus overhøyrde det som vart sagt, og sa til synagogeforstandaren: «Ver ikkje redd, berre tru!»

37Han lét ingen andre følgja med enn Peter, Jakob og Johannes, bror til Jakob.

38Dei kom til huset åt synagogeforstandaren, og der såg han ståket og dei som gret og jamra høgt.

39Han gjekk inn og sa til dei: «Kvifor støyar de og gret? Barnet er ikkje dødt, det søv.»

40Dei berre lo av han. Men han dreiv dei alle ut og tok med seg far og mor til barnet og dei som var med han, og gjekk inn der barnet låg.

41Han tok henne i handa og sa: «Talita kum!» Det tyder: «Vesle jente, eg seier deg: Stå opp!»

42Straks stod jenta opp og gjekk omkring. Ho var tolv år gammal. Og dei vart heilt frå seg av undring.

43Han påla dei strengt at ingen måtte få vita dette, og sa at dei skulle gje henne noko å eta.

Lukas(du leser)

40Då Jesus kom tilbake, tok folkemengda imot han, for alle venta på han.

41Då kom det ein mann som heitte Jairus. Han var forstandar for synagogen. Han kasta seg ned for føtene til Jesus og bad han koma heim til seg,

42for han hadde ei einaste dotter, om lag tolv år gammal, og ho låg for døden. Medan Jesus var på veg dit, trengde folkemengda seg inn på han.

43No var det ei kvinne der som hadde hatt blødingar i tolv år. Ho hadde brukt alt ho eigde på legar, men ingen hadde kunna lækja henne.

44Ho kom bakfrå og rørte ved kanten på kappa hans, og med det same stansa blødinga hennar.

45Jesus sa: «Kven var det som rørte ved meg?» Alle nekta, og Peter sa: «Meister, folkemengda trengjer seg rundt deg og pressar seg mot deg.»

46Men Jesus sa: «Det var nokon som rørte ved meg, for eg kjende at det gjekk kraft ut frå meg.»

47Då kvinna skjøna at ho ikkje hadde gått ulagd merke til, kom ho skjelvande fram og kasta seg ned framfor han. Framfor alt folket fortalde ho kvifor ho hadde rørt ved han, og korleis ho straks var vorte frisk.

48Då sa han til henne: «Dotter, trua di har frelst deg. Gå i fred!»

49Medan han enno tala, kom det ein frå synagogeforstandaren og sa: «Dotter di er død. Ikkje bry meisteren meir.»

50Men då Jesus høyrde det, svara han han: «Ver ikkje redd! Berre tru, så skal ho bli frelst.»

51Då han kom til huset, lét han ingen gå inn med seg utan Peter, Johannes og Jakob og far og mor til barnet.

52Alle gret og sørgde over henne. Men han sa: «Gråt ikkje! Ho er ikkje død, ho søv.»

53Då lo dei av han, for dei visste at ho var død.

54Men han tok henne i handa og ropa: «Barn, stå opp!»

55Då vende ånda hennar tilbake, og ho stod straks opp. Og han sa at dei skulle gje henne mat.

56Foreldra hennar vart gripne av undring. Men han baud dei å ikkje fortelja nokon det som hadde hendt.

Lignelsen om såmannenMML

En av de få lignelsene som blir forklart av Jesus selv.

1Den dagen gjekk Jesus ut av huset og sette seg ned ved sjøen.

2Då samla det seg så mykje folk omkring han at han gjekk ut i ein båt og sette seg der, medan heile folkemengda stod på stranda.

3Og han tala til dei om mykje i likningar og sa: «Sjå, ein såmann gjekk ut for å så.

4Og då han sådde, fall noko ved vegkanten, og fuglane kom og åt det opp.

5Noko fall på steingrunn, der det var lite jord. Det spirte fort, fordi jorda var så grunn.

6Men då sola steig, vart det svidd, og sidan det ikkje hadde rot, tørka det bort.

7Noko fall mellom tornebuskar, og tornebuskane voks opp og kvelte det.

8Men noko fall i god jord og bar grøde, nokre hundrefaldig, nokre sekstifaldig, nokre trettifaldig.

9Den som har øyre, høyr!»

10Læresveinane kom då til han og spurde: «Kvifor talar du til dei i likningar?»

11Han svara og sa til dei: «De har fått å kjenna løyndomane om himmelriket, men dei har ikkje fått det.

12For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikkje har, skal òg mista det han har.

13Difor talar eg til dei i likningar, fordi dei ser, men ser ikkje, og høyrer, men høyrer ikkje og forstår ikkje.

14På dei vert profetordet hos Jesaja oppfylt, det som seier: 'De skal høyra og høyra, men ikkje forstå, og sjå og sjå, men ikkje skjøna.

15For hjarta til dette folket har vorte sløvt, øyra deira høyrer tungt, og auga sine har dei late att, så dei ikkje skal sjå med auga og høyra med øyra og forstå med hjarta og venda om, så eg kan lækja dei.'

16Men sæle er auga dykkar fordi dei ser, og øyra dykkar fordi dei høyrer.

17Sanneleg seier eg dykk: Mange profetar og rettferdige lengta etter å sjå det de ser, men fekk ikkje sjå det, og høyra det de høyrer, men fekk ikkje høyra det.

18Så høyr no kva likninga om såmannen tyder:

19Når nokon høyrer ordet om riket og ikkje forstår det, kjem den vonde og riv bort det som er sådd i hjarta hans. Dette er det som vart sådd ved vegkanten.

20Det som vart sådd på steingrunn, er den som høyrer ordet og straks tek imot det med glede.

21Men han har ikkje rot i seg og held berre ut ei tid. Når det kjem trengsle eller forfølging for ordet si skuld, fell han straks frå.

22Det som vart sådd mellom tornebuskar, er den som høyrer ordet, men bekymringane i denne verda og rikdommens bedrag kveler ordet, og det ber ikkje frukt.

23Men det som vart sådd i god jord, er den som høyrer ordet og forstår det. Han ber frukt og gjev avling, nokre hundrefaldig, nokre sekstifaldig, nokre trettifaldig.

1Han tok til å undervisa ved sjøen att. Ei stor folkemengd samla seg rundt han, så han måtte gå om bord i ein båt og setja seg der ute på sjøen, medan heile folkemengda stod på land ved sjøen.

2Han lærte dei mykje i likningar, og i undervisninga si sa han til dei:

3«Høyr! Ein såmann gjekk ut for å så.

4Då han sådde, fall noko ved vegen, og fuglane kom og åt det opp.

5Noko fall på steingrunn der det var lite jord, og det spirte fort opp fordi jorda var så grunn.

6Men då sola steig, vart det svidd, og sidan det ikkje hadde rot, visna det.

7Noko fall mellom tornebuskar, og tornebuskane voks opp og kvelte det, så det ikkje gav grøde.

8«Høyr! Ein såmann gjekk ut for å så. Då han sådde, fall noko ved vegen, og fuglane kom og åt det opp. Noko fall på steingrunn der det var lite jord, og det spirte fort opp fordi jorda var så grunn. Men då sola steig, vart det svidd, og sidan det ikkje hadde rot, visna det. Noko fall mellom tornebuskar, og tornebuskane voks opp og kvelte det, så det ikkje gav grøde. Men noko fall i god jord og gav grøde som voks og auka; det bar tretti, seksti og hundrefaldig.»

9Og han sa: «Den som har øyre å høyra med, høyr!»

10Då han var åleine, spurde dei som var kring han, saman med dei tolv, om likningane.

11Han sa til dei: «Til dykk er løyndomen om Guds rike gjeven. Men for dei som står utanfor, kjem alt i likningar,

12så dei ser og ser, men ikkje ser klårt, og høyrer og høyrer, men ikkje forstår, så dei ikkje vender om og får tilgjeving.»

13Så sa han til dei: «Forstår de ikkje denne likninga? Korleis skal de då skjøna alle dei andre likningane?

14Såmannen sår ordet.

15Dei ved vegen er dei som ordet blir sådd i, men når dei høyrer det, kjem Satan straks og tek bort ordet som er sådd i dei.

16På same måten er det med dei som blir sådde på steingrunn: Når dei høyrer ordet, tek dei straks imot det med glede.

17Men dei har ikkje rot i seg og held berre ut ei stund. Når det kjem trengsel eller forfølging for ordet si skuld, fell dei straks frå.

18Andre er dei som blir sådde mellom tornebuskar. Dei høyrer ordet,

19men bekymringane i verda, den forførande rikdomen og lysta etter andre ting kjem til og kveler ordet, så det ikkje ber frukt.

20Men dei som er sådde i den gode jorda, det er dei som høyrer ordet og tek imot det og ber frukt – trettifaldig, sekstifaldig og hundrefaldig.»

Lukas(du leser)

4Då mykje folk samla seg, og folk frå by etter by kom til han, tala han i ei likning:

5«Ein såmann gjekk ut for å så kornet sitt. Og medan han sådde, fall noko ved vegen. Det vart trakka ned, og fuglane under himmelen åt det opp.

6Noko fall på steingrunn, og då det kom opp, tørka det bort fordi det ikkje hadde væte.

7Noko fall midt mellom tornebuskar, og tornebuskane voks opp saman med det og kvelte det.

8Men noko fall i god jord, og det voks opp og bar hundre gonger så mykje frukt.» Då han hadde sagt dette, ropa han ut: «Den som har øyre å høyra med, høyr!»

9Læresveinane hans spurde han kva denne likninga tydde.

10Han sa: «Dykk er det gjeve å kjenna løyndomane om Guds rike. Men til dei andre kjem det i likningar, så dei ser og likevel ikkje ser, og høyrer og likevel ikkje forstår.»

11Dette er likninga: Såkornet er Guds ord.

12Dei ved vegen er dei som høyrer, men så kjem djevelen og tek ordet bort frå hjarta deira, så dei ikkje skal tru og bli frelste.

13Dei på steingrunn er dei som tek imot ordet med glede når dei høyrer det. Men dei har ikkje rot; dei trur berre ei tid, og når prøvingar kjem, fell dei frå.

14Det som fall mellom tornebuskar, er dei som høyrer, men som på vegen gjennom livet blir kvelte av bekymringar, rikdom og nyting, så dei ikkje ber mogen frukt.

15Men det i den gode jorda, det er dei som høyrer ordet og tek vare på det i eit godt og ærleg hjarte, og ber frukt med tolmod.

Ei tid etter drog Jesus gjennom byar og landsbyar og forkynte og bar fram det glade bodskapet om Guds rike. Dei tolv var med han,
og nokre kvinner som hadde vorte lækte frå vonde ånder og sjukdomar: Maria, som vart kalla Magdalena, som sju demonar hadde fare ut av,
og Johanna, kona til Kusa, ein embetsmann hos Herodes, og Susanna og mange andre. Dei tente dei med det dei eigde.
Då mykje folk samla seg, og folk frå by etter by kom til han, tala han i ei likning:
«Ein såmann gjekk ut for å så kornet sitt. Og medan han sådde, fall noko ved vegen. Det vart trakka ned, og fuglane under himmelen åt det opp.
Noko fall på steingrunn, og då det kom opp, tørka det bort fordi det ikkje hadde væte.
Noko fall midt mellom tornebuskar, og tornebuskane voks opp saman med det og kvelte det.
Men noko fall i god jord, og det voks opp og bar hundre gonger så mykje frukt.» Då han hadde sagt dette, ropa han ut: «Den som har øyre å høyra med, høyr!»
Læresveinane hans spurde han kva denne likninga tydde.
Han sa: «Dykk er det gjeve å kjenna løyndomane om Guds rike. Men til dei andre kjem det i likningar, så dei ser og likevel ikkje ser, og høyrer og likevel ikkje forstår.»
Dette er likninga: Såkornet er Guds ord.
Dei ved vegen er dei som høyrer, men så kjem djevelen og tek ordet bort frå hjarta deira, så dei ikkje skal tru og bli frelste.
Dei på steingrunn er dei som tek imot ordet med glede når dei høyrer det. Men dei har ikkje rot; dei trur berre ei tid, og når prøvingar kjem, fell dei frå.
Det som fall mellom tornebuskar, er dei som høyrer, men som på vegen gjennom livet blir kvelte av bekymringar, rikdom og nyting, så dei ikkje ber mogen frukt.
Men det i den gode jorda, det er dei som høyrer ordet og tek vare på det i eit godt og ærleg hjarte, og ber frukt med tolmod.
Ingen tenner ei lampe og dekkjer henne til med eit kar eller set henne under ei seng. Nei, ein set henne på ein lampestake, så dei som kjem inn, kan sjå lyset.
For ingenting er løynt som ikkje skal bli openbert, og ingenting er gøymt som ikkje skal bli kjent og koma fram i lyset.
Gjev difor akt på korleis de høyrer! For den som har, skal få, og den som ikkje har, skal mista sjølv det han meiner han har.»
Mor hans og brørne hans kom til han, men dei kunne ikkje nå fram til han på grunn av folkemengda.
Men han svara dei: «Mor mi og brørne mine er dei som høyrer Guds ord og gjer etter det.»
Ein dag steig han om bord i ein båt saman med læresveinane sine, og han sa til dei: «Lat oss fara over til andre sida av sjøen.» Så la dei ut.
Medan dei sigla, sovna han. Då kom det ein stormvind ned over sjøen. Båten tok inn vatn, og dei var i fare.
Då gjekk dei bort og vekte han og sa: «Meister, meister, vi går under!» Han reiste seg og truga vinden og bølgjene. Då stilna det, og det vart blikstille.
Han sa til dei: «Kvar er trua dykkar?» Dei vart redde og undrast og sa til kvarandre: «Kven er han, som byd både vindane og vatnet, og dei lyder han?»
Då han steig i land, kom ein mann frå byen imot han. Han var plaga av vonde ånder. I lang tid hadde han ikkje hatt klede på seg, og han budde ikkje i hus, men mellom gravene.
Då han fekk sjå Jesus, skreik han og kasta seg ned framfor han og ropa høgt: «Kva har eg med deg å gjera, Jesus, Son til Den Høgste Gud? Eg bed deg, pin meg ikkje!»
For Jesus hadde bode den ureine ånda fara ut av mannen. I lange tider hadde ånda rive han med seg. Han hadde vore bunden med lenkjer og fotjern og halden under vakt, men han hadde slite sund banda og vorte driven ut i øydemarka av den vonde ånda.
Jesus spurde han: «Kva er namnet ditt?» Han svara: «Legion», for mange vonde ånder hadde fare inn i han.
Og dei bad han at han ikkje måtte senda dei ned i avgrunnen.
No gjekk det ein stor svineflokk og beita der i fjellet. Dei vonde åndene bad om å få fara inn i svina, og han gav dei lov.
Folk gjekk ut for å sjå det som hadde hendt. Dei kom til Jesus og fann mannen som dei vonde åndene hadde fare ut av. Han sat ved føtene til Jesus, påkledd og ved fullt vit. Då vart dei redde.
Dei som hadde sett det, fortalde dei korleis den demonplaga mannen hadde vorte frelst.
Då bad heile folkemengda frå området til gerasenarane han om å fara bort frå dei, for dei var gripne av stor redsle. Så gjekk han i båten og drog tilbake.
Mannen som dei vonde åndene hadde fare ut av, bad om å få vera med han. Men Jesus sende han frå seg og sa:
«Gå heim att og fortel alt det Gud har gjort for deg.» Så gjekk han bort og forkynte i heile byen alt det Jesus hadde gjort for han.
Då kom det ein mann som heitte Jairus. Han var forstandar for synagogen. Han kasta seg ned for føtene til Jesus og bad han koma heim til seg,
for han hadde ei einaste dotter, om lag tolv år gammal, og ho låg for døden. Medan Jesus var på veg dit, trengde folkemengda seg inn på han.
No var det ei kvinne der som hadde hatt blødingar i tolv år. Ho hadde brukt alt ho eigde på legar, men ingen hadde kunna lækja henne.
Ho kom bakfrå og rørte ved kanten på kappa hans, og med det same stansa blødinga hennar.
Jesus sa: «Kven var det som rørte ved meg?» Alle nekta, og Peter sa: «Meister, folkemengda trengjer seg rundt deg og pressar seg mot deg.»
Men Jesus sa: «Det var nokon som rørte ved meg, for eg kjende at det gjekk kraft ut frå meg.»
Då kvinna skjøna at ho ikkje hadde gått ulagd merke til, kom ho skjelvande fram og kasta seg ned framfor han. Framfor alt folket fortalde ho kvifor ho hadde rørt ved han, og korleis ho straks var vorte frisk.
Då sa han til henne: «Dotter, trua di har frelst deg. Gå i fred!»
Medan han enno tala, kom det ein frå synagogeforstandaren og sa: «Dotter di er død. Ikkje bry meisteren meir.»
Men då Jesus høyrde det, svara han han: «Ver ikkje redd! Berre tru, så skal ho bli frelst.»
Då han kom til huset, lét han ingen gå inn med seg utan Peter, Johannes og Jakob og far og mor til barnet.
Alle gret og sørgde over henne. Men han sa: «Gråt ikkje! Ho er ikkje død, ho søv.»
Men han tok henne i handa og ropa: «Barn, stå opp!»
Då vende ånda hennar tilbake, og ho stod straks opp. Og han sa at dei skulle gje henne mat.
Foreldra hennar vart gripne av undring. Men han baud dei å ikkje fortelja nokon det som hadde hendt.