SalmeneKapittel 143

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

En salme av David. Herre, hør min bønn, lytt til mine rop om nåde! Svar meg i din trofasthet, i din rettferdighet!

Ein salme av David. Herre, høyr bøna mi! Lyd til mine audmjuke rop! Svar meg i di truskap, i di rettferd!

Gå ikke i rette med din tjener, for ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn.

Gå ikkje i rette med tenaren din, for ingen som lever er rettferdig framfor deg.

For fienden forfølger min sjel, han knuser mitt liv mot jorden. Han lar meg bo i mørke som de som døde for lenge siden.

For fienden forfølgjer meg, han trykkjer livet mitt ned til jorda. Han har sett meg i mørker, lik dei som døydde for lenge sidan.

Min ånd svinner hen over meg, mitt hjerte er lammet i mitt indre.

Ånda mi vansmektar i meg, hjartet mitt er lamslått.

Jeg minnes fordums dager, jeg grunner på alt du har gjort, jeg tenker på dine henders verk.

Eg minnest dei gamle dagar, eg grundar på alt du har gjort, eg tenkjer på dine henders verk.

Jeg strekker mine hender mot deg, min sjel tørster etter deg som uttørket jord. Sela

Eg retter hendene mine mot deg, mi sjel tørstar etter deg som uttørka jord. Sela.

Skynd deg, svar meg, Herre! Min ånd forgår. Skjul ikke ditt ansikt for meg, så jeg blir lik dem som går ned i graven.

Skund deg og svar meg, Herre! Ånda mi sviktar. Gøym ikkje andletet ditt for meg, elles blir eg lik dei som går ned i grava.

La meg om morgenen høre din trofaste kjærlighet, for jeg setter min lit til deg. Vis meg veien jeg skal gå, for til deg løfter jeg min sjel.

Lat meg høyra di miskunn om morgonen, for eg set mi lit til deg. Syn meg vegen eg skal gå, for til deg lyfter eg mi sjel.

Frels meg fra mine fiender, Herre! Hos deg søker jeg tilflukt.

Frels meg frå fiendane mine, Herre! Hjå deg søkjer eg tilflukt.

Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud. La din gode Ånd lede meg på jevn grunn.

Lær meg å gjera din vilje, for du er min Gud. Lat din gode Ande leia meg på slette vegar.

For ditt navns skyld, Herre, hold meg i live! I din rettferdighet, før min sjel ut av nød!

For ditt namn skuld, Herre, lat meg leva! Før mi sjel ut or nauda i di rettferd!

Utrydd mine fiender i din miskunn, og tilintetgjør alle som plager min sjel, for jeg er din tjener.

Gjer ende på fiendane mine i di miskunn, og øydelegg alle som plagar mi sjel, for eg er din tenar.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 143

Hovedtema: En bønnssalme der David i dyp nød ber om Guds trofaste hjelp, ledelse og utfrielse fra fiender.

Innhold: Salmisten åpner med å påkalle Guds trofasthet og rettferdighet, og erkjenner at intet menneske kan bestå for Gud. Forfulgt av fiender og nedtrykt til mørket, minner han seg selv om Guds tidligere gjerninger og strekker seg mot Gud som tørr jord etter vann. Han ber om rask hjelp, veiledning på rett vei, og at Gud i sin nåde må tilintetgjøre fiendene – for salmisten er Guds tjener.

Nøkkelord/bilder:

Tørr jord (v.6): Salmistens sjel lengter etter Gud som uttørket jord etter regn.
Mørkets bolig (v.3): Fienden har drevet ham til mørket, lik de som lenge har vært døde.
Jevnt land (v.10): Guds gode Ånd skal lede ham på trygg og rett grunn.
Morgenens nåde (v.8): Salmisten ber om å høre Guds trofaste kjærlighet om morgenen.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Salme 143

Personer

Salme 143 er tilskrevet David (לְדָוִד), og den regnes som den siste av de syv tradisjonelle «botssalmene» i kristen liturgisk tradisjon. Salmens innhold – med referanser til forfølgelse fra fiender og en følelse av å bli «knust til jorden» – har tradisjonelt blitt koblet til perioder i Davids liv da han var på flukt, enten fra kong Saul eller under Absaloms opprør. Den dype opplevelsen av åndelig nød og behov for guddommelig veiledning passer med flere kritiske øyeblikk i Davids liv slik det beskrives i Samuelsbøkene.

Nøkkelbegreper

Uttrykket «כְּמֵתֵי עוֹלָם» (v. 3, «som de lenge døde») beskriver en tilstand der salmisten føler seg som én som har vært i dødsriket i lang tid. Dette reflekterer den gammeltestamentlige forestillingen om Sheol som et mørkt, stille sted hvor de døde eksisterer i en skyggetilværelse, avskåret fra de levendes verden og fra lovprisning av Gud.

Begrepet «אֶרֶץ מִישׁוֹר» (v. 10, «jevnt land» eller «sletteland») er et rikt bilde som kombinerer geografisk og moralsk betydning. I konkret forstand refererer det til sletteland uten hindringer, i motsetning til det kuperte landskapet i Judea. Overført betyr det et liv preget av moralsk rettlinjethet og Guds veiledning – en vei uten åndelige snublesteiner.

Hendelser og skikker

Salmens beskrivelse av å strekke hendene ut mot Gud (v. 6, «פֵּרַשְׂתִּי יָדַי אֵלֶיךָ») vitner om en eldgammel bønnestilling i Midtøsten. Denne gesten – med åpne hender løftet mot himmelen – symboliserte både underkastelse og mottakelighet. Den var vanlig i israelittisk tilbedelse og er avbildet i egyptiske og mesopotamiske relieffer. Bildet av sjelen som «utmattet jord» som tørster etter regn, gjenspeiler den intense avhengigheten av Gud som preger israelittisk fromhetstradisjon.

Personer1

David1

Alle personer →

Viktige ord9

Herre — En tittel som viser respekt og ærbødighet for Gud, anerkjenner hans autoritet og makt.
Fiender — Personer eller krefter som er imot eller truer den troende, enten åndelig eller fysisk.
Ånd — Den immaterielle delen av en person, ofte forbundet med sjelen og livsprinsippet.
Bønn — Kommunikasjon med Gud, der man ber om hjelp, veiledning eller takker for velsignelser.
Rettskaffenhet — Kvaliteten av å være moralsk riktig og rettferdig i handling og karakter.
Trofasthet — Å være lojal og pålitelig, spesielt i forhold til Gud og hans løfter.
Ledelse — Veiledning og styring fra Gud, som hjelper den troende å navigere gjennom livets utfordringer.
Nåde — Guds ufortjente gunst og kjærlighet mot mennesker, tilgitt synd og frelse.
+ 1 til